Jeg skriver dette som en oppfølger og en støtteerklæring til Annes blogg.

Anne gremmes over hvordan norske medier på død og liv alltid skal fokusere på norsk (ufrivillig) tilstedeværelse ved naturkatastrofer og tragedier som forekommer, stort sett alle andre steder i verden enn her oppe på Berget.

Hun tar utgangspunkt i storflommen i Peru, som fort kunne blitt feiet under teppet og vært ‘uinteressant’ i det norske mediebildet, hvis det ikke hadde vært for de norske packpackerne som vil se Machu Picchu. Saken blir omtalt i nettavisene først når journalististene har klart å grave frem noen norske backpackere som vil intervjues. Da virker det som om saken endelig får nyhetsverdi.

Anne har stått ganske nærme da det smalt en gang tidligere, men hun gjorde en stor feil da hun forsøkte å få norske medier interessert i eksplosjonene i La Paz i Bolivia. Hun nedtonet sitt eget nærvær i dramaet. Det gjorde hele saken uinteressant for de norske mediene hun var i kontakt med.

Da jordskjelvet rammet Haiti var de norske mediene først og fremst på vill leting etter nordmenn som kunne være involvert i tragedien. I dagene som fulgte har mediene publisert bilder jeg ikke kan huske jeg noen gang har sett maken til. Vi har fått inntrykkene så til de grader presset på oss, at det er vanskelig å lukke øynene. Heldigvis. Bring it on, sier jeg. La oss få se. Gi oss mareritt og søvnløse netter, hvis det er mulig. Det makabre og groteske ligger iboende i tragediens natur og størrelsesorden. Det var nødt til å gå skikkelig gærnt, og det gjorde det.

Før vi virkelig innså omfanget av tragedien (eller har vi egentlig det?) var journalistene først og fremst på jakt etter nordmenn med støv i håret og skrubbsår på knærne, som kanskje kunne fortelle om sin egen opplevelse av skjelvet. Er du på Haiti, eller kjenner du noen som er der? Ta kontakt! sier VG i en av sin aller første artikler om jordskjelvet.

Ville behovet for å publisere de ekstreme bildene vi har sett fra Haiti vært mindre hvis journalistene kunne boltret seg i dramatiske Jeg-Holdt-På-Å-Stryke-Med-historier fra nordmenn på tur, slik de kunne da tsunamien rasket med seg en hel haug charterturister fra Thailands strender? Må vår egen distansering til dette eksotiske stedet langt der borte et sted kompenseres gjennom litt ekstra grufullhet? For at det virkelig skal nå inn. Siden det er begrenset med nordmenn å fokusere på, mener jeg.

Jeg velger å tro at fokuseringen på norsk tilstedeværelse i presentasjonen av internasjonale nyheter er et journalistisk virkemiddel som er blitt testet ut, og funnet mest effektivt for å nå ut til massene. Jeg velger å tro, og ikke minst håpe, at journalisten som sitter og skriver artikkelen om storflommen i Peru, har en forståelse av de sosio-økonomiske konsekvensene flommen har for befolkningen i Peru, men nærmest blir pålagt å fokusere på et par norske backpackere som hjelper hjemløse. Det store fokuset på de internasjonale turistene i området bokstavelig talt drukner lokalbefolkningens langt større og alvorligere tap i storflommen.

Er en utenlandsk turist mer verdt enn en peruvianer? I Peru, tydeligvis. Men er en utenlandsk turist innesnødd i den norske fjellheimen, verdt mer enn en nordmann i samme situasjon?

Jeg velger å tro at journalisten egentlig ønsker å nå ut til oss nordmenn og fortelle oss noe mer enn at disse to norske jentene er snille piker som ikke går av veien for å gjøre en veldedig innsats, (og all ære til dem for det). Men helt sikker kan jeg jo ikke være.

Er vi så navlebeskuende at dette er den formen for journalististikk for fungerer på dagens nordmenn? Er vi det?

Forandrer det forståelsen din av en hendelse når du vet at det var nordmenn tilstede?

Er dette av avgjørende betydning der du sitter med morgenkaffen din og skummer over dagens nyheter? Er sjansen større for at du leser artikkelen? Selger det flere aviser?

Bryr du deg litt mer da?

Men om hvem?

De 3000 peruvianerne som ble hjemløse i flommen, eller om backpackerne som ikke fikk sett Machu Picchu?

Vurdert til: av 97 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende