ScannedImage-1

Denne kvinnen forfølger meg.

Periodevis dukker hun opp i tankene mine og røsker og river i dem. Jeg har resignert med tanke på å bli kvitt henne og tankegodset hun haler frem, og har hengt henne opp på veggen i kontoret. Mellom årsregnskap og planlegging av luksusferien i Thailand dukker hun opp igjen. Hun ser på meg med de triste øynene sine.

Hun er alt og ingenting. Hun er mellom barken og veden, en fortapt sjel uten hjem og tilknytning.

Du ser det kanskje ikke før jeg sier det, men hun er San. Det betyr kanskje ikke så mye i dine øyne. Du liker kanskje å tenke at du ikke bryr deg om farge og rase. Men for henne, og ikke minst for omgivelsene hun lever i, er det av avgjørende betydning. Den unge tolken min nekter å snakke med henne, fordi hun har feil etnisitet. Han spytter demonstrativt i bakken, for å vise avskyen. Og hun ser det. Jeg ser at hun ser det.

Hun har levd her oppe, på grensen til Angola, hele sitt liv. Hun har hatt de samme naboene, eksistert i det samme lokalsamfunnet hele livet. Denne lidelsen som endelig går mot slutten, sier hun en gang til meg. Ved en senere anledning. Da jeg har en mer samarbeidsvillig tolk.

Hun har på sitt vis forsøkt å skjule San-arven, for å få innpass i en annen gruppe. Et annet liv, kanskje, med andre muligheter. Kanskje hun en gang hadde ungpikedrømmer om lykke og kjærlighet.

Hun har latt seg rispe i kinnene. Jeg mistenker at hun har gjort det selv, i et forsøk på å bli inkludert. Det er en owambo-tradisjon, og vanligvis er det kun barn fra rike og priviligerte familier som rispes i kinnene. For å vise stammetilhørighet og status.

Hun bærer hjemmelagede skjellsmykker som har blitt farget rosa av knuste muslingsskjell fra kysten. Det er også en owambo-tradisjon.

En liten stund trodde hun kanskje at hun var i ferd med å lykkes i å rømme fra San-tilhørigheten og bli inkludert i owambo-samfunnet. En liten stund. Hun giftet seg med en owambo-mann. Det var et skritt i riktig retning. Inntil han oppdaget at hun ikke var fruktbar og måtte se seg om etter en ny hustru.

Nå har har de andre hustruene benyttet seg av retrettmulighetene som ligger innvevd i familiebånd og sikkerhetsnett, og rømt fra volden og overgrepene, og hun sitter alene igjen med en gretten, gammel mann som nikker i hennes retning der hun sitter underdanig et stykke bak han. Han kaller henne et dyr. Et ubrukelig et.

Han er nesten blind, men tydeligvis fremdeles i stand til å peile inn kona når han føler det er på tide å gi henne et rapp med kjeppen. Han snakker til meg om beitemark og forandring over tid, og jeg, jeg klarer ikke å konsentrere meg. Jeg merker at oppmerksomheten glipper bort fra hans kveg og regntidene i gamle dager, og jeg tar meg i å se på henne. Igjen og igjen flakker blikket mitt fra hans karttegninger til hennes rispede kinn og triste øyne.

Jeg pleier ikke ta bilder av informantene mine, men for en gangs skyld gjorde jeg et unntak. Idet han reiste seg etter intervjuet og holdt frem stokken sin for at hun skulle ta tak og lede han hjemover, og han hånlig sa: Dette eselet er egentlig ganske ubrukelig. Men det var i det minste billig. Da fikk jeg det for meg at jeg skulle ta et bilde.

Han ble voldsomt smigret, og bruset seg opp og rettet på hatten, og kneppet den slitte dressjakken, mens hun, vant til å være i skyggen og bli oversett bare fulgte taust etter. Jeg bad dem stille seg opp ved et gjerde i utkanten av landsbyen og tok dette bildet.

Av henne.

Vurdert til: av 94 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende