Jeg gjør som alt annet.

Jeg venter.

Jeg venter på lyset og på motivet og på skybruddet som henger lavt og truende mørkt i horisonten. Jeg fokuserer. Og fokuserer på nytt. Forsøker å zoome inn og ut. Jeg fikler med kameraet. Sjekker og justerer. Og venter.

Himmelen blir mørkere og mørkere og sebraene blir rastløse og nervøse.

Så kommer stormkastene som er kraftige nok til å få bilen til å gynge mykt, som om den er på havet, og ikke trygt parkert på grov grus flere hundre kilometer unna. Sebraene manner seg opp til møtet med stormen, og så forsvinner de i vannmassene. Fargene vaskes ut og verden fremstår i sort/hvitt en liten stund.

Chi synes det passer med dystre regnbilder på bloggen i dag, men håper på solskinn igjen ganske snart.

Og nuh ser alt så meget lysere ut allerede.

Vurdert til: av 73 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg bestemte meg for å stikke innom bloggen igjen i dag tidlig. Jeg hadde litt tid til overs, og før den o store nedgraderingen var vgb et trygt og hyggelig sted å slå ihjel noen minutter…eller timer.

Jeg har mistet nesten 70 innlegg i noe som liksom skal være en forbedring. Mange av dem ligger som sikkerhetskopier på laptopen, så de kan republiseres. Men kommentarrekkene er jo borte. Om de ikke skal republiseres i samme slengen.

Jeg begynte med dette i dag tidlig. Prosessen med å laste opp alle bildene på nytt, for galleriet mitt er tomt, og å lappe sammen et gammelt innlegg. Men jeg stoppet…

For what’s the point?

Gleden ved å blogge er jo å skrive nye innlegg, ikke forsøke å lappe sammen gamle. Men samtidig så…hører de til der. De gamle innleggene. De var en del av blogghistorien Chi/Mitt Afrika. De ble referert til, fremdeles nå og da lest og kommentert. Mange av innleggene som har forsvunnet hadde jeg lagt ned mye arbeid i.

Nå er bloggen min en bok der halvparten av sidene mangler, og jeg vet ikke om jeg har motivasjonen som kreves for å republisere. Da begynner jeg heller med blanke, nye ark et annet sted.

Jeg gir VG noen dager, for å se om de fikser problemene. Hvis ikke er dette den siste siden i bloggen min.

THE END

Vurdert til: av 67 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg møtte en kameleon her om dagen. Den sto og gynget i typisk kameleonstil midt på grusveien. Jeg kom rundt svingen i ganske stor fart med en hel haug kaklende damer på lasteplanet på pick-upen. Den lille øgla lyste syregrønt mot meg. Midt i veibanen, sakte gyngende. 

Rykk ett skritt frem. Det tar sin tid, for å si det sånn. Han var helt hakuna matata og hadde ikke en gang giddet å skifte farge fra den selvlysende grønne til en mer nøytral grågrønn som sto bedre til grusen. Helt til jeg kom dundrende.

Og en to tre, til siden frem og fremover. Ett skritt videre. 

Det skjer mye for tida. Og det er ting som er viktigere enn bloggen. Det er bra ting som jeg ønsker velkommen og gleder meg til å sette i gang med, men de krever at jeg legger ned en innsats og prioriterer annerledes. Dette er så absolutt ingen avskjedskameleon, bare en liten pausekameleon mens jeg henger opp klærne, vasker huset, drar på safari og forfølger noen drømmer jeg ikke en gang visste at jeg hadde. De krever at jeg emmigrerer til RL for en periode, med en og annen svipptur innom dere når bloggstinensene blir for ille.

Vurdert til: av 65 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg stopper foran den lille shebeen’en i skogkanten der de deformerte mopanetrærne møter de endeløse gresslsettene nord for Etosha. I baren selger de hjemmebrygget øl og lokale delikatesser som tørkede mopaneormer og grillet mus. Jeg takker nei til alt sammen og myser mot horisonten og de bevrende luftspeilingene.

Der, i skyggen av et av trærne like ved shebeenen sitter Shikongo og fletter mahangukurver. (mer…)

Vurdert til: av 66 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg våkner av solstrålene. Noen enslige få stråler som klarer å smette inn gjennom løvverket og nå frem til øynene mine gjennom myggnettingen. Og jeg våkner sakte og vet at det ikke er noe som haster. Ingen arbeidsoppgaver som burde ha vært gjort i går, eller møter eller leveringer eller noen verdens ting som dikterer dagen.  Så jeg strekker meg og lar blikket hvile på vannet foran meg. Jeg ser det så vidt bak hengekøya på den lille verandaen. Og en liten stund tenker jeg at jeg har funnet mitt Sydhavsparadis. Den private stranda med hengekøya som er festet i palmene og som duver sakte frem og tilbake i brisen. Den samme brisen som får palmebladene til å rasle slik bare palmeblader kan.

Lyden av flodhestene bringer meg tilbake til Afrika. De gapskrattende, gjespende flodhestene. Hippopotamus. Det er et vanskelig ord. Forsøk å si hippopotamus fort ti ganger etter hverandre. Det er verre enn Ibsens ripsbusker.

Og Kavango-elven har det heller ikke travelt. Den glir sakte og lydløst forbi meg med fiskende skarver og andeflokker. Og isfuglene. Jeg elsker isfuglene. Spesielt liker jeg den aller minste, Malachite’n. Med det altfor store, knallrøde nebbet og den intense blåfargen. Eller kanskje jeg foretrekker den aller største også, The Giant Kingfisher. Det er kanskje slik jeg er, enten eller. Nei, retter jeg på meg selv og tankene mine. Det er ikke slik jeg er. Jeg er ikke enten heller i det hele tatt, jeg er ja takk begge deler. Bring it on.

Jeg bestemmer meg for å ikke gjøre noen ting hele dagen. Jeg dropper safari og løver og elefanter til fordel for hengekøya og ei god bok.

Utpå ettermiddagen kjøper jeg ei flaske iskald hvitvin av Neill i baren. Han er en litt pinglete fyr fra England, og han har drevet stedet så lenge jeg kan huske. Neill er Ngepi Camp. Deretter fyller jeg badekaret med solvarmet, lunkent vann og en generøs halv flaske dusjsåpe. Jeg jobber skikkelig med såpevannet for å lage nok skum og bobler. Til slutt er jeg fornøyd. Det badeskum overalt, det bobler helt over og utover tregulvet.  jeg fyller i vinglasset og leser videre i boka, mens jeg blåser bobler og vinker til turistene som kjører forbi på solnedgangscruise på Kavangoelven. Godt kamuflert bak såpeboblene.

Da jeg kommer tilbake til baren oppdager jeg at Neill har strippet og er kliss naken. Jeg konsentrerer meg om å holde blikket på ansiktet hans. Konsentrerer veldig, og spør han forsiktig om han er klar over at han ikke har klær på seg. Jeg kan ikke unngå å legge merke til at Neill slett ikke er så pinglete likevel.

Jeg ser mistenksomt på den halvtomme vinflaska, og Neill rister på hodet og ler: No Hon, it’s not the booze, it’s Naked Thursdays!  No serving in the bar for anyone with clothes on. Jeg ser storøyd på Neill og er i ferd med å si noe om at han aldri klarer å gjennomføre noe sånt, da den første gruppa med nakne overlanders kommer tassende over plenen. Hon, get them clothes off, and I’ll treat you, sier Neill og blunker.

På vei mot baren snur han seg og roper: Just be careful with Tamus, he’s got a thing for nude chicks. Tamus? roper jeg forfjamset. The tame hippo that grazes on the lawn at night.

Jeg ser for meg meg selv løpe naken rundt på plenen med dinglende pupper og ræva bar med en kåt flodhest i hælene. Det er helt klart ikke en av de tingene som står på Listen Over Ting Jeg Må Gjøre Før Jeg Dør. Men baren fylles opp av nakne mennesker og jeg skiller meg ut påkledd, innser jeg.  Kanskje Neill har rett, problemet er ikke at jeg har drukket for mye, men at jeg har drukket altfor altfor lite.

Et tysk ektepar i slutten av 50-åra har ankommet seint og står og tripper usikkert ved siden av meg. Jeg kan forstå dem. De tror de er på safari i Afrika og tramper rett inn i et nakendisco langt inne i bushen. Vi ville bare kjøpe et par øl, stotrer de på elendig engelsk. Go for it, svarer jeg. Og bestemmer meg for å gjøre akkurat det selv også.

Naked Thursdays. Bring it on.

Du finner flere fotosafari-innlegg hos Petunia

Vurdert til: av 81 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg skulle ønske jeg kunne skrive at jeg gikk ut av flyet og satte bena mine på rød afrikansk jord og umiddelbart følte meg hjemme. At jeg allerede på flyplassen hadde pustet ut i et lettet sukk og tenkt: Here I am, where I ought to be. Og jeg vet at jeg et ved par anledninger har løyet på meg dette langt mer romantiske møtet med Afrika. Bare fordi det høres så mye bedre ut.

Men i virkeligheten var det litt annerledes. (mer…)

Vurdert til: av 57 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vurdert til: av 59 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Chi myste opp fra årsregnskapet da denne sms’en tikket inn i går kveld:

Kan vi ikke finne på noe i sommer? Bare oss to. Vi reiser til et sted vi aldri har vært. Eller gjør et eller annet. Hva som helst, vennen. Jeg er med på alt fra den trans-sibirske jernbanen til bilferie på Vestlandet. 

Åh, og jeg kom akkurat på hvorfor jeg er så glad i deg bestisen, rakk hjernen så vidt å tenke før den gikk over i reiseplanleggingsmodus. 

Men hvor…HVOR skal vi dra?…og HVA skal vi gjøre?

Vi har tre uker til rådighet, og et budsjett som ikke gir rom for å dra til Antarktis for å leike Happy Feet. Månen er også utelukket. Og ikke faen om jeg drar til Mexico når det er så mange andre land å velge i. 

Vi vil gjerne gjøre noe, enten det er å kjøre Route 66 eller plukke druer i Australia, men jeg krever noen stranddager inkludert i reisen. 

Kom igjen folkens, har dere noen gode reisetips for to vagabonds på en liten ekspresstur ut i verden?

Vurdert til: av 153 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har akkurat skrevet ferdig en lang kommentar som jeg selv mener er saklig og to the point, og skal akkurat til å trykke på ‘publisere’. Men så tar jeg meg i det. Jeg skummer nok en gang gjennom den lange rekka med kommentarer. Det er en lang rekke med motargumenter og forsøk på å diskutere temaet, men det er helt dødfødt. Det er faen ikke rart det er krig i verden.

Det er som to mennesker som står på hver sin side av et gjerde uten noen formening om hvordan det ser ut på den andre siden. Den ene snakker norsk og den andre snakker xhosa.  Og jeg innser at for å kunne diskutere noe som helst, så må man tross alt ha en eller annen plattform eller arena hvor man kan møtes. Og begge partene må forstå spillets regler. Det er minimumskravet. Derfra kan man være som natt og dag.

Når bloggeren du møter i debatten fremstår som splitter pine gærn og helt irrasjonell, så…ja,så må det være et tegn på at en av oss (les: den andre) ikke forstår reglene. Når Rasjonell forsøker å diskutere med Irrasjonell, så blir Rasjonell alltid slått i bakken av Irrasjonells fullstendige mangel på logikk, og det er den der språkbarrieren jeg snakker om. Og Rasjonell forsøker ofte å rope litt høyere, for som det rasjonelle vesenet hun er, så tenker hun at Irrasjonell jo må høre på sunn fornuft. Men det funker ikke slik. Det blir bare veldig mye støy av det.

Fingeren min henger liksom avventende og vurderende over enterknappen, men til slutt klikker jeg meg stille og forsiktig ut av bloggen. Jeg lukker døren lydløst etter meg og lusker videre.  Stay out of it, Chi…don’t go there.

Det er det som er nyttårsforsettet egentlig: Stay out of it, Chi…don’t go there. Og det har ingenting med å være konfliktsky eller redd for å diskutere å gjøre. Nope, mange vil sikkert si at jeg er irriterende kverulerende til tider. Det finnes fantastiske blogger som virkelig oppmuntrer til saklig debatt og diskusjon om en rekke temaer. Go for it, sier jeg. Debatter!

Nyttårsforsettet dreier seg kort og godt om å ikke være medvirkende i å synliggjøre bloggere jeg mener ikke fortjener oppmerksomheten. Vi er mer enn 35 000 bloggere her på vgb nå. Hvor mange av dem som er aktive er jo det evinnelige diskusjontemaet, men det er i hvert fall veldig mange av dem som ikke får den oppmerksomheten de fortjener. Og det er uten tvil en hel del som får altfor mye, og helt ufortjent oppmerksomhet.

I bloggiverset handler det om å bli sett og lest. Vi søker oppmerksomheten og responsen. Noen av oss søker den bevisst gjennom provokasjon. Ikke gjennom en konstruktiv form for meningsytring, men egentlig bare for å lage leven og bråk. Det handler bare om å rope høyest og det spiller ingen rolle om det er på norsk eller xhosa. Som leser sitter du med makten til å avgjøre om innlegget skal bli synlig på ‘hottest siste to timer’ eller  et av de mest anbefalte. Kanskje bortsett fra Hopplandslaget… Men sånn ellers, så er det vi som lesere og kommentatorer som i stor grad avgjør hvor ’synlig’ andre bloggere skal bli.

Chis nyttårsforsett på vgb blir derfor akkurat det samme som i fjor:

IGNORERE innlegg jeg selv mener ikke fortjener oppmerksomhet og bli lest.

Lukk døren stille etter deg og lat som om du ikke så det. Det finnes tusenvis av andre bloggere som fortjener å bli synliggjort.

GODT NYTT ÅR ALLE SAMMEN!

Vurdert til: av 58 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende