Chiruru: Hei. Jeg vil gjerne bestille time for en øyesjekk.

Dama i andre enden: Jeg skal sette deg over til øye-avdelingen.

Chiruru sitter og hører på forferdelig musikk og lurer på hvorfor ventemusikken alltid er så inni granskauen fæl. Det slår henne at det sikkert er gjort med vilje for at folk skal legge på, og at saksbehandlerne skal få mindre å gjøre. Spesielt hos Lånekassa virker det som om de blir skikkelig gretne når en stakkar har bitt tennene sammen og kjempet seg gjennom en halvtime musikalsk tortur for å snakke med solstrålene i andre enden. 

Sykepleier: Barsel-avdelingen

Chiruru: Ja, hei. Jeg vil gjerne bestille time for en øyekontroll….eh…sa du barsel?!

Sykepleier: Du har nok blitt satt over feil. Jeg setter deg over tilbake til sentralbordet.

Mer hårreisende ventemusikk.

Sentralbord-dama: Drammen sykehus

Chiruru: Ja, det er meg igjen. Jeg vil gjerne bli satt over til øye-avdelingen.

Sentralbord-dama: Jeg setter deg over….

Mer forbanna ventemusikk!

Sykepleier II: Øre, nese, hals

Chiruru: Hva med øyne? Jeg vil bestille time til en øyekontroll.

Sykepleier II: Nei, da har du nok blitt satt over feil. Men du er i nærheten altså. Øyeavdelingen er rett over gangen. Jeg skal sette deg over.

Chiruru tenker at rett over gangen høres enkelt og greit ut, og at dette jo ikke kan gå galt, mens hun samtidig skjærer tenner av ventemusikken.

Ja, hallo?

Chiruru hører nå bedre etter og synes dette var en litt rar måte å svare i telefonen på, men det er jo rett over gangen og sikkert øye-avdelingen.

Chiruru: Ja, hei. Endelig. Jeg vil gjerne bestille en time.

Stillhet.

Chiruru: Hallo?

Sykepleier III: Ja, hei. Bestille en time?

Chiruru: Ja, en helt vanlig rutinekontroll.

Sykepleier III: Du har nå kommet til avdelingen for patologi. Og vi tar dessverre normalt ikke timebestillinger. Men jeg kan love deg at vi har plass når det skulle være.

Chiruru takker for det og legger på. Hun håper endelig at hun ikke trenger plass på kjøla med det første, og at synet virker som det skal en stund til.

Flere telefoninnlegg

Vurdert til: av 55 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg begynte i feil ende tidligere i dag. La et par av kortene på bordet og holdt de andre godt mot brystet. Gjemte på trumfkortene kanskje, og lirte av meg små mistanker fordi jeg var sint og skuffet. Fordi jeg er litt rådvill og usikker på hva som foregår. Jeg burde begynt her, med dette innlegget. For det var dette som fikk meg til å flippe ut, tross alt.

Det er ikke det at Sombreroen har ei barhytte i bushen, eller at de ikke er der de sier de skal være og farter farmen rundt på nattestid. Hvis Sombreroen velger å ha seg med halvprostituerte kvinner som med omtrent 50 prosent sannsynlighet har HIV/AIDS, så er det strengt tatt ikke mitt problem. Det smitter ikke gjennom krangling, så vidt jeg vet. Faktisk, så burde jeg være glad til. Da er det i hvert fall lys i enden av tunnelen, for å si det siik. Nei, nå var jeg slem. Men det har jeg kanskje lov til å være? Slem og utspekulert som faen. Men det er altså ikke de tingene som får meg til å flippe ut. Egentlig. I hvert fall ikke alene. Men det er de tingene, sammen med dette.  

Har du noen gang følt det som om du er en del av et spill og at alle andre, bortsett fra deg, kan reglene? Eller, nesten alle i hvert fall. Som et sjakktrekk man ikke ser før man er sjakk matt og sitter, helt riktig, matt igjen og lurer på hvordan dette kunne skje?

Sombreroen skjøt den ene hunden min i helgen. Mens jeg lå ved poolen i Etosha. Vi reiste bort en eneste natt. 24 timer. Ja, jeg vet at bikkja sang på siste verset og hadde bestemt meg for å ta den med til dyrlegen etter nyttår. Han var gammel og sliten, men han logret fremdeles, spiste og koste. Like før vi reiste gikk vi en kort tur. Alt var bra.

Dere trenger ikke gjøre noen ting, sa vi før vi dro. Vi mater hundene våre når vi kommer hjem i morgen. Og de har nettopp fått masse mat og har friskt vann tilgjengelig.  Ok, svarte Svigerinnen. 

Jeg vet ikke når det skjedde, men en eller annen gang i løpet av de 24 timene, så hentet de hunden, tok han med seg ut i bushen og skjøt han. Uten å gi noen som helst form for beskjed eller forvarsel.  De ringte ikke etterpå heller, for den saks skyld. Jeg snublet i halsbåndet hans som de hadde slengt fra seg på nederste trappetrinn da jeg kom hjem. 

De syntes han virket så skranten, sa de. Jeg burde være glad for at de hadde vært der og kommet han til unnsetning. 

Glad? Han ulte så rart da vi kom inn på gårdsplassen, sa de. Det kunne umulig være et godt tegn. Sånn som han uler når han ønsker noen velkommen, spurte jeg. De så på hverandre og sa: Sorry, men det kunne vel ikke vi vite. At det var slik han hilste. 

Hvordan kunne dere gjøre noe sånt!? tordnet jeg. Hvilken rett har dere til å gå inn på min gårdsplass og ta med dere en av mine hunder og skyte den?

Du burde egentlig takke oss, hevdet Svigerinnen. Takke? Nei, jeg tror ikke det. Sombreroen myste på meg gjennom de smale, sorte sprekkene sine og forlot rommet. Jeg fikk barnslig trang til å vise han fingeren på vei ut, men jeg gjorde det ikke. Jeg bare tenkte tanken. Jeg klarte ikke helt å fri meg fra tanken om at det er et underliggende budskap her, men jeg skjøv mistanken bort og konsentrerte meg om å refse svigerinnen istedet. For noe jeg mener et et gedigent overtramp og helt uakseptabelt. Nå er du skikkelig urimelig og vanskelig, sa svigerinnen min og forsøkte å le det bort med PMS og gud vet hva. 

Men ER jeg det?

Hva ville du gjort hvis naboen hadde likvidert bikkja di mens du var på Rema og handlet inn for helga?

Vurdert til: av 56 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg skriver ett eneste julekort hvert år. Det spiller egentlig ingen rolle hva jeg skriver, Emilie vil bare se at hun ikke er glemt. Som så mange av oss, så har hun et behov for å bli sett og husket. Jeg er ikke verdt stort, sa Emilie. Men det ville bety veldig mye for meg. Så jeg skriver det ene julekortet.

Jeg tror Emilie ville like å vite at hun har fått et helt blogginnlegg. Hun ville liksom bruse seg opp, og se over skulderen min for å forsøke å speile seg i vinduet bak meg. Kanskje dandere håret og ta på litt mer cherry lip gloss. Hun var et av kvinneportrettene jeg skrev under et forskningsprosjekt i vestlige Namibia for noen år siden. 

Vi satt i Kuisebmond i Walvis Bay og rynket på nesa over stanken av råtten fisk, og den grå havskodda understreket dysterheten i det hele. Saltet klebret seg til huden og da jeg var ferdig for dagen dro jeg til hotellet og sto under en varm dusj til jeg følte meg ren igjen. Renset. Fordi jeg kunne.

I denne skodda satt Emilie og fortalte om livet sitt som prostituert. Hun fortalte en livshistorie som egentlig startet rosenrød og smilende, og som endte opp i helvete, eller et par etasjer enda lenger nede. 

Hun var nyutdannet som lærer og samboer med en mann hun hadde møtt gjennom jobben. De kjøpte seg et lite hus i Kuisebmond. I en av de ordentlige delene av townshipen. Det var ikke stort, sa Emilie, men det var vårt.  De bodde der i et par år, og så hang mannen seg i en takbjelke og Emilie fikset det ikke i det hele tatt. Hun klarte ikke å kombinere sjokket og sorgen med arbeidet sitt og ble etterhvert sagt opp.

For å klare bankavdragene og forsørge for sønnen, begynte hun med prostitusjon. Som en kriseløsning og noe midlertidig. Jeg våknet opp fra den apatiske tilstanden jeg var i, sa Emilie, og jeg innså at jeg måtte få tak i kontanter. Fort. For å beholde huset. For at barnet mitt skulle ha en seng å sove i og mat å spise. 

Hun fortalte meg villig om arbeidsdagen sin. Beskrev kundene i detalj hvis jeg spurte. Små kuker, store kuker. Snille kunder, slemme kunder. Analsex og voldtekt og fetisjer av ymse slag.  Hun var ingen sex kitten eller kåt, frimodig kvinne som trengte å få utløp for lystene sine, og mens hun fortalte slo hun armene omkring seg selv som for å beskytte sitt indre. Hun var desperat og skamfull. Skamfull, fordi hun gikk på akkord med seg selv. Å være en betalt vare kostet i lengden og tæret på selvbildet og følelsen av egenverd. Jeg tenkte under intervjuet, at det skal mye til å være så resistent at man klarer å selge seg selv, igjen og igjen, uten at det begynner å prege en og bli en tung byrde. Jeg liker ikke speilbildet mitt lenger, sa Emilie bekreftende. 

Jeg pleier å si at man har alltid et valg, men etter at jeg møtte Emilie tenker jeg at: Man har et valg, så lenge man er i stand til å se alternativene. Enkelte ganger kan virkeligheten bli så blendende brutal at man mister evnen til å se dem. De er kanskje der, alternativene. Men alt annet tårner seg liksom opp foran en, og det er lett å miste oversikten og perspektivene. 

Extremely fatalistic and destitute, skrev jeg i notatene mine om Emilie. Langs margen nedover siden med livshistorien hennes har jeg skriblet: Hollow glaze, clean clothes. Not drunk nor high. Apathic. Intelligent. Educated language and very good vocabulary. Looks HIV/AIDS positive. 

I dag tenker jeg at Emilie hadde hatt en ting eller to å lære om markedsføringen av seg selv. Hun burde vært litt mer positiv overfor kundene sine, tenker jeg. Skrytt av dem, og hvor deilige de var. Hun hadde sikkert fått mange flere kunder av å avertere seg selv som lystig og umettelig, heller enn en alenemor som lukket øynene og tenkte på guttungen hjemme. 

Av vane kjøpte jeg ett julekort i år, men jeg skrev det ikke. Jeg vet ikke hvor jeg skal sende det.

Emilie døde av AIDS i juni.

Vurdert til: av 69 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har vært barnevakt et par dager. Og hvis det er noen som føler at den biologiske klokka begynner å tikke irriterende høyt, så kan de godt få låne nevøen min. Han er veldig preventiv og en effektiv ‘klokkeknuser’. Han kan få eggstokkene til å liksom snurpe seg sammen og nekte å gi bort et eneste egg i flere måneder etter et sånt barnevaktskift.

Han er jo sååå intelligent og kreativ, sier de fleste og alle slo hendene entusiastisk sammen da han hadde plukket fra hverandre sykkelen min. Men jeg gjorde ikke det. Jeg ville kanskje gjort det, når sykkelen var satt sammen igjen og i syklebar stand, men ikke når den fremdeles lå i tusen deler på grusen i oppkjørselen. Den ble liggende der. I tusen deler. Det kunne jo ikke forventes at han skulle sette den sammen igjen også.

La det ligge Chi…don’t go there.

Det er det sinnsykt flott tilbud, ler svigerinnen min. Du får to, for prisen av en! Og overleverer to stk rampeunger. Den ene kjenner jeg igjen, det er nevøen. Men den andre…? Hun haster avsted og husker heldigvis å rope over skulderen at han har nøtteallergi. Jeg står igjen på det lokale supermarkedet med sekker og teddybjørner og to unger løse på egenhånd i sjokoladehylla. Gud, gi meg styrke.

Vi skal bake julekaker, bestemmer jeg, for det er begrenset hvor mye faenskap de kan finne på når jeg har de ved siden av meg langs kjøkkenbenken. Jeg tar frem food processor, boller og ingredienser. Alle disse nymotens greiene, sier den ukjente pjokken og ser beundrende på food processoren. Mamma sier det ikke er bra. Men så avbryter han seg selv og blir taus, og jeg spør ikke mer.

Vi triller Fagre Drømmer-kuler i taushet og et kortkort øyeblikk så tenker jeg at dette jo funker. På et vis. Men likevel holder det med barnepass i små doser.

Burde jeg ha sett det komme?

Jeg tar ut pepperkakeformene og rydder benkeplata og tar frem kjevla. Neeeeeeeei! hyler guttungen hysterisk, og det kommer som lyn fra klar himmel. Men det ligger nok frykt og redsel i skriket til å gjøre meg gjennomfrossen og jeg stivner i bevegelsen.

Jeg finner han gjemt i en krok i stua.  Nei…nei, værsåsnill. Jeg har ikke gjort noe galt. Det var ikke meg…det var ikke meg, hvisker han og forsøker å beskytte seg selv ved å krype sammen i fosterstilling.

Åh, kjære lille deg…

Jeg gir han kjevla, og spør om han kan hjelpe meg å rulle ut deigen. Han henter seg inn igjen, og blir med tilbake til kjøkkenet. Han holder krampeaktig i kjevla resten av ettermiddagen. Morgenen etter oppdager jeg at han er sengevæter.

Knoll og Tott leker i hagen. Og de går altfor langt. De begynner å røske opp det lille jeg har av plantet hage. Nei! sier jeg. Det der får dere ikke lov til å gjøre. Slå meg da! utfordrer guttungen, og nevøen min gaper overrasket. Kom igjen! Slå meg.

Han oppsøker straff. Virkelig. Han kaster en stein på meg og ser utfordrende på meg. Slutt, sier jeg. Han kaster nok en småstein, og jeg overser han.  Han bykser rundt på plenen som en leken valp, men det er noe i blikket hans som ikke burde være der. Det er som om uskylden har reist sin vei altfor tidlig.

Slå meg da! Straff meg! freser guttungen og begynner å gråte av frustrasjon over manglende reaksjoner fra min side.

Nei, svarer jeg. Jeg kommer aldri til å slå deg noen gang.

Men jeg vurderer å banke livsskiten ut av foreldrene dine. 

Vurdert til: av 64 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi snakker om at det er jævlig vær i Skottland. Om at det regner, og at en sørafrikaner ikke er skapt for å leve uten sol i flere uker i strekk. Det er hverdagslig dill og fjas og oppdatering. Så sier du lavt: Husker du Caprivi, Chi?  Det har vært flere reiser, men jeg vet hvilken du tenker på.  Og vi blir sittende i vennskapelig taushet mens vi tenker tilbake. 

Det her ser jævlig gjørmete ut, roper jeg fra taket på bilen og studerer den mørke bunnen i kanalen vi er i ferd med å krysse. Jeg sitter der oppe, gyngende som på en elefantrygg, og speider utover Mamili Nasjonalpark som en periode av året blir til et sumplandskap med småøyer når kanalene som går på kryss og tvers i landskapet fylles med vann som flommer inn fra Chobe. Neida, det er stort sett sand, sier du beroligende. Jaha…hvis du sier det så, mumler jeg og tenker at du kjenner området mye bedre enn meg.

Schwuuuup, sier det og søla tar godt tak rundt alle fire bildekkene på en gang og nekter å slippe. Ehhh…sand, sa du? Ops, svarer du. Er det krokodiller her, spør jeg. Kanskje, svarer du. Kanskje? Hva faen! Jeg tenker at jeg bare blir her på toppen, så kan du grave oss løs på egenhånd, men det er så klart ikke et alternativ. Ikke egentlig. Det er ikke en enmannsjobb, så mye er helt opplagt selv på avstand.

Ved solnedgang stopper vi redningsarbeidet og setter opp leir. Vi vasker av oss den verste gjørma litt oppstrøms, men vi stinker likevel. Du ligger henslengt og bruker campingmadrassen din som ryggstøtte og ser inn i flammene. Vi deler en flaske rødvin, mens vi diskuterer og småkrangler og filosoferer over krig og fred og religion og sånt. Vi er uenige om nesten alt. Som vanlig. Du passer inn der på savannen. Du glir inn i omgivelsene, og virker trygg og tilfreds. Flammene gjenspeiles i øynene dine og det kler deg. Det er som om de kommer innenfra.

Du spør om jeg vil være med å padle et par dager på Zambezi. Jeg ler og takker nei, og sier at ikke ti sinte elefanter vil få få meg til å padle nedover ei krokodille-og flodhestinfisert elv med deg som eneste beskytter. Særlig fordi du sikkert kommer til å forsøke å komme nærmest mulig alle krokodillene og erte flodhestene. 

Hvorfor funker det aldri, Chi? spør du plutselig. Fordi du går for langt, sier jeg. Det er derfor de stikker. Kvinnene stikker når du går for langt. Du skal alltid, alltid, sprenge grensene. Det er bare morsomt og spennende til et visst punkt, mumler jeg. Så blir de dritredde, forståelig nok, men du…du fortsetter likevel. Og dette, fortsetter jeg og slår ut med armene for å omfavne den afrikanske villmarken, er Deg. Eller i hvert fall en stor del av deg, og hvis du må velge…? Så velger jeg alltid dette, avbryter du, og vi nikker begge to.

Vi hører han ikke. Han kommer snikende opp bak oss og da han materialiserer seg mot den mørkeblå nattehimmelen er han allerede altfor nærme. Shit, hvisker jeg og vil reise meg. Jeg vil bort, men det er ingen steder å gjemme seg. Just sit real still, mumler du og tar et hardt tak rundt håndleddet mitt fordi du kjenner at jeg er på rømmen. Med den andre løfter du forsiktig opp rifla som ligger på bakken ved siden av deg. Det lille klikket da du løsner sikringen høres ørdedøvende høyt ut. 

Elefanten løfter snabelen og værer mot oss. Jeg hører hvordan den inhalerer. Den hvislende lyden av luften som trekkes inn, oppover i snabelen og hvordan han snøfter og analyserer.  What if he doesn’t like us? mumler jeg og trykker meg nærmere mot deg. He’s calm, he’s ok, svarer du og trekker meg inntil deg, og en del av meg har lyst til å gjemme meg mot skjortebrystet, men det får være grenser. Rett og slett.

Elefanten går et par skritt mot oss og værer mer. Just walk away, tenker jeg. Just turn around and walk away. Til slutt gjør den det. Den går i ring rundt den lille leirplassen vår og forsvinner i mørket. Like lydløst som den kom. Vi puster ut, og ler. Høye på adrenalin og spenning og lettelse. I latteren etterpå sier du ertende: Men jeg er god å gjemme seg bak likevel. Og jeg smileler tilbake og svarer: I nøden spiser fanden fluer, og balansen er gjennomrettet. 

Da jeg våkner til nykokt kaffe og stekte egg og bacon tenker jeg at det tross alt er håp for deg. At det jo må finnes en der ute som passer deg. At du bare ikke har funnet henne enda. 

Vi får opp bilen i løpet av formiddagen. Vi kjører mot leirplassen vi hadde planlagt å nå kvelden før. Jeg sitter på taket igjen, for gresset står høyt og til og med elefantene er vanskelige å se. Øynene våre møtes. Det er et kort, elektrisk øyeblikk og hjernen bruker tid på å reagere. Leopard, roper jeg. Leopard, left side.  Katten småløper mot nærmeste buskas. Og du, din gærning, følger etter. I’ll be back, sier du og forsvinner i gresset. Jeg hører leoparden brøle irritert og jeg blir sint som en ilder. Sint og redd samtidig. Du kommer lattermild baksende gjennom vegetasjonen tilbake til bilen, og jeg hamrer hissig på brystet ditt, men du bare ler og ler: Fuck! Did you hear that? Never heard a leopard make sounds before. That was great!  Jeg tenker at jeg hadde rett kvelden før. Det ikke er håp for deg. Og jeg bør advare enhver kvinne som tenker tanken. 

Vi slår opp leir i Liandura den kvelden. Helt på sydspissen av Mamili. På andre siden av Linyanti-elva ligger Botswana. Linyanti som flommer begge veier. Det meste av året flommer den sørover, inn i Okavangodeltaet, men når det begynner å nærme seg regntiden og det er som tørrest, så snur den og flommer andre veien inntil vannstanden i Chobe igjen er høy nok til å presse vannet tilbake mot Okavango. Jeg vet ikke om noen andre elver som gjør det. 

Jeg kan forstå at kansler Leo von Caprivi ville ha dette landet, sier du. Og ja, hvem vil ikke ha denne lille biten av paradis? Dette er en del som egentlig, strengt tatt, ikke burde tilhørt Namibia. Men det var ikke først og fremst på grunn av landskapet, at von Caprivi var så opphengt i å skaffe seg dette området. Det er kolonialisme pure, med rette streker på verdenskartet. Og von Caprivi, han visste egentlig ikke hvordan dette landområdet han var så opptatt av å få tak i så ut en gang. Han ville bare ha tilgang til Zambezi-elva som var tegnet opp som en blå strek full av muligheter og potensiale på kartet. Han gav bort Zanzibar til britene i byttehandelen.

Jeg lurer på om han angret seg i ettertid. Jeg ser det for meg. Hvordan de satt i en røkesalong i England med Afrikakartet mellom seg. Året er 1890. Han trodde han kunne bruke Zambezi som vannvei til Tanganyika, den godeste von Caprivi. Først i ettertid ble det klart at det var et par små hindringer på veien mot Tanganyika som gjorde det vanskelig å bruke elva til transport av varer, for eksempel Victoriafallene.  Dessuten, når alt kom til alt, så viste det seg at Zambezi ikke en gang førte til Tanganyikasjøen. Britene må ha ledd godt. 

Jeg kommer aldri til å glemme den elefanten, ler du mykt i andre enden. I regneværet i Skottland. Og jeg ler tilbake og sier at så klart husker jeg den elefanten. Og Caprivi. At jeg alltid kommer til å huske Caprivi.

 Du finner flere fotosafari-innlegg hos Petunia

Vurdert til: av 58 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I ettertid ser jeg at jeg startet på rock bottom. Ja, virkelig. Det kunne nesten ikke bli verre. Men man kan kanskje ikke forvente stort mer av en åtteåring som enda ikke var helt sikker på om guttelus bare var bogus. Det var jo på den tida da tannfeen fremdeles avla besøk, og man kunne på en hel pose smågodt for fem kroner. Det var håret som var utslagsgivende, husker jeg. Håret, og at han hadde ei kordame som het Mandy. Jeg sneik meg inn på kinoen for å se Neverending Story nesten bare for å høre tittelmelodien og grein som en foss av hesten som døde og sleit med senskader og mareritt i en liten evighet etterpå. Men jeg fikk høre Limahl.

Jeg insisterte på at Barbie trengte en Ken etter det. Det ble for kjipt at hun bare skulle leike med lillesøster Skipper. Ken og rosa cabriolet. Og nabogutten fikk væresågod spille den mannlige hovedrollen i dramaet. Min blonde blåøyde Ken funka bra helt til Milli Vanilli kom. Herregud… Jeg sier ikke mer. Jeg er skamfull og har ingen god unnskyldning. Men jeg ønsket meg en sort Ken etter det. Helst med langt hår.

MammaChi likte ikke Milli Vanilli. Hun syntes at Glenn Medeiros var en mye hyggeligere fyr. Glenn Medeiros og Jarl Goli. Men Milli Vanilli var helt klart et mye, mye bedre alternativ enn Sebastian Bach i Skid Row. Han så ut som (eller var?) en herja sprøytenarkoman, og det gjorde de aller fleste som kom rausende ut fra Oslo Spektrum etter konserten også.

Da jeg var 14 år møtte jeg Drømmemannen. Ja, jeg mener det. Jeg tror fremdeles bestemt at vi ville vært perfekte sammen. Jeg sto og ventet på han utenfor Oslo Spektrum. Utstyrt med sprittusj og en kjempediger lagdrakt som rakk meg til knærne og som måtte brettes opp på armene. Da jeg endelig så han, tenkte jeg at han var på størrelse med Frihetsgudinnen, uten restauranten på toppen. Han hadde hockeysveis som seg hør og bør, og var fremdeles ikke mer garva enn at han hadde de fleste tennene i behold. Og han kom, smilte og snakket til meg, skriblet ned autografen sin og gikk sin vei. Han satte seg inn i en bil med mørke ruter and that was it.

Etter det bestemte jeg meg for å digge de alle andre likte. De som det var størst sannsynlighet at man fikk plakater av i Topp, og som noen ganger var på forsiden av Romantikk. Som Johnny Depp og Brad Pitt og George Clooney og resten av Oceans-gutta.  Og jeg har stort sett holdt seg trofast til dem. Jeg vaklet riktignok en liten periode mellom Johnny Depp i 21 Jump Street og selveste Sølvpilen. Han eksisterte jo for faen! Og hvilken ungpike har ikke drømt om Sølvpilen? Riktignok het han et eller annet helt håpløst indiansk i Den Siste Mohikaner, men so what?  Det var han. Sølvpilen.

Og jeg siden jeg først er i ferd med å legge alle kortene på bordet, så må jeg innrømme et og annet lite sidesprang som gjerne involverer eldre menn. Som Sean Connery og ikke minst, Robert Redford. Det kiler fremdeles litt når jeg ser Out of Africa og jeg skjønner godt at Karen Blixen sleit med å holde fingrene unna Denys Finch. På den annen side, skjønner jeg ikke helt hvordan Denys i det hele tatt kunne vurdere å dyppe’n i syfilis-infiserte Meryl Streep, men han likte å leve farlig, antar jeg.

Og hvor vil jeg med dette? Ingen steder, antar jeg. Dette er et sånt helt meningsløst innlegg. Men jeg kan forklare hvorfor det ble skrevet, for det vet jeg.

Det har seg slik at et par Varg Veum-filmer på mysifistisk vis har funnet veien til Namibia. Og som den expat’en jeg er følger jeg dårlig med i norsk filmindustri. Så dårlig faktisk, at jeg tydeligvis går glipp av en hel del ting…eller menn, jeg egentlig burde ha fått med meg.

Som Trond Espen Seim for eksempel.  Jeg ser at han kunne trengt en hårklipp og at skjegget begynner å bli litt grått og hvis jeg skal forsøke å beskrive Varg med ett ord, så blir det antagelig loslitt. Men likevel, så bare…Åååh…!

Vurdert til: av 60 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg så det nok. Det litt spørrende blikket hans som gikk fra topp til tå. Hadde det vært anerkjennelse i det kunne jeg levd med det, men skepsisen dominerte. Også den sarkastiske kommentaren: Ja, du ser jo ut akkurat som en safariguide bør gjøre. Jeg er ikke helt sikker på om han var klar over at han hadde sagt det høyt, for i neste sekund sa han: Jeg har gledet meg til denne Namibiaturen i fire år. Kan jeg få sitte i din bil? ALLE sier jeg må sitte i din bil. Alle? spurte jeg. Absolutt alle, bekreftet han. Jeg veivet han i retning min bil med ryggsekker og krimskrams. Han hadde allerede tatt frem fire forskjellige Leatherman’s, en swiss armykniv og solkrem med faktor 50+ og var klar for Afrika, skumle hottentotter og giftige slanger.  

Jeg tok på meg ansvaret for middagen den første kvelden. Studentene bæler og sliter med takteltene og campinglivet og bruker lang tid på å organisere seg. Jeg steiker kjøttdeig til en bolognaise, for vi er slitne etter mange timer i bil og jeg er mest interessert i å bli ferdig med matlagingen så fort som mulig.

Hun kommer bort og snuser i gryta. Hvor er vegetaren? spør hun og løfter av lokket på pastagryta. Det er ingen vegetarianere på årets ekskursjon, sier jeg og legger til: Heldigvis… Hun trenger ikke si noe. Ved nærmere ettersyn lyser hun vegetarianer lang vei. Hvorfor sa du ikke noe om dette før avreise? Neeei…jeg vet ikke. Det er ikke så farlig. Jeg spiser egentlig hva som helst. Så lenge det er uten kjøtt. Hun myser litt stressa ned i tomatsausen som er full av kjøttdeig.

Men du fikk spørreskjemaet før avreise, gjorde du ikke? Der du ble bedt om å krysse av for blant annet om du er vegetarianer eller ikke? Jeg merker at jeg veiver litt hissig med tresleiva og legger den fra meg. Joooo, mumler hun nølende.  Og hva krysset du av? spør jeg. På at jeg ikke var vegetarianer. Jeg klarer ikke la være å snøfte litt irritert. Men du HAR et vegetaralternativ, har du ikke? Jeg kan ikke bare spise pasta. Jeg slenger i den siste panna med nystekt kjøttdeig i tomatsausen. Det er ikke kjøtt, sier jeg. Det er soya. Hun ser veldig skeptisk ut.

Vi rullet inn på tunet ved Geisterschlucht-hytta (Hytta i Spøkelsesdalen) sent på ettermiddagen og noen av oss slo opp et par ekstratelter rundt hytta siden den ikke har senger til oss alle. Kjøkkenteamet satte i gang med middagen. Vi spiste middag under den afrikanske stjernehimmelen og studentene forsøkte å finne Sydkorset, men de hadde mistet retningssansen av å krysse ekvator og klarte ikke helt å orientere seg.

En av studentene spør om den gamle bilen som står et par hundre meter fra hytta. Den er full av kulehull. Vil dere høre historien? spør Christine lavt. Og studentene er musestille og lyttende. 

På 1920-tallet var det ville tilstander her, begynner Christine. Folk hadde funnet diamanter i Sperrgebiet og alle slags tvilsomme typer kom rekende for å forsøke å sikre sin del av kaka. Noen la ned timer med ærlig, hardt arbeid og innsats, men mange forsøkte å stjæle diamanter, istedet for å grave sjøl. Og en kveld, på slutten av 20-tallet, da bilen fremdeles var skinnende ny og blankpolert, ble den stjålet. Sammen med diamantene som bileieren hadde samlet i Kolmannskop-området. Tjuvraddene kjørte som faen i retning Aus, med purken i hælene. Men de valgte feil dal. De skulle egentlig ha kjørt lenger vestover, men de endte opp her. I denne cul de sac’en som ikke hadde noe navn på den tiden. Med bratte åssider på tre kanter, ble de enkelt omringet av purken og da de nekta å overgi seg, åpna politiet ild mot ilden. Da forsøkte de å rømme, men de to diamanttjuvene ble skutt og drept på vei opp dalsiden her, sier Christine og peker ut i mørket. Diamantene ble aldri funnet. Og det sies at tjuvene fremdeles går igjen. At man kan høre den om natta. Hvordan de tusler rundt i mørket og leiter etter diamantene de mistet da de forsøkte å rømme. 

Senere ligger jeg i teltet og leser. Jeg hører hvordan teltdukene lukkes og at campen faller til ro rundt meg. En liten stund senere våkner jeg av det lavt utrop fra en mannlig student. Faen, han har tråkka på en slange eller blitt stukket av en skorpion, tenker jeg. Fra et av teltene hører jeg noen spørre om han er ok. Jada, mumler han og legger til: Faens mus…og diamanttjuver. Jeg fniser lavt for meg selv og ser for meg den store brumlebassen av en student som er tøff i trynet på dagtid. Det blafrer plutselig i teltduken min og det hører ut som om noen står like på utsiden. Jeg stopper og fnise og svelger tungt i mørket. Helvetes diamanttjuver…

Vi har vært ute og gjort en botanisk telling av ulike gressorter rundt et vannhull, og det er da vi ser den. Namaquakameleonen. Endemisk for området og forholdsvis sjelden. Den skifter farge som kameleoner flest. På vei over en asfaltert vei blir den nesten sort, og så fort den kommer inn i gresset blir den gråbeige.

Det er deg, Chi! utbryter min Leathermanvenn og navigatør. Ei øgle? Sammenligner du meg med ei øgle? Jeg kaster en tørr gresstust i hans retning. Helvete heller…

Vi blir stående og se på den lille kameleonen som i typisk svaiende kamelonstil sakte smyger seg inn mellom gresstråene. 

Jepp, du er en Namaquakameleon! I sort og dress i den asfalterte sivilisasjonen. I beige khaki i bushen. Passende kamuflert i alle verdener, forklarer han. Jeg snøfter og mumler noe om at jeg ikke har lang nok tunge. 

Men da jeg snur ryggen til og går min vei, klarer jeg ikke la være å smile mens jeg rekker tunge og forsøker å bevege øynene mine uavhengig av hverandre.

Du finner flere fotosafari-innlegg hos Petunia

Vurdert til: av 59 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende