Moren din ringer og spør om vi kan komme på middag. På tross av alt. Og jeg takker ja, selv om du sier at jeg ikke trenger hvis jeg ikke vil. Men merkelig nok, så vil jeg. Det er en avskjed, innser jeg. Et punktum. Kanskje det er nødvendig og riktig å si farvel. Sette strek. 

Det er en fin kveld. Alle kveldene hos foreldrene dine er fine. Faen, det var perioder i ettertid da jeg savnet dem mer enn deg.

Jeg står i det lille kvistværelset med skråtak og kler av meg mens jeg ser på vinterskogen i måneskinnet. Ser på grantrærne som har nysnø på og greinene som henger tungt. Huset har gått til ro. 

Det knirker i tregulvet ute på gangen og du banker forsiktig. Jeg åpner døren for å slippe deg inn uten å si et ord, men du blir stående nølende i døråpningen. Og jeg fortsetter med å ta av meg smykker og bruker en evighet på å dandere de riktig på nattbordet fordi jeg ikke orker å se på hvis du ombestemmer deg og går tilbake til det andre gjesteværelset. Med ryggen til deg hører jeg at du lukker døren og kommer nærmere.

Dette er siste natten sammen, hvisker du og vi ligger tett sammen. Med ansiktene vendt mot hverandre. Og egentlig, egentlig føler jeg at det er så mye som burde vært sagt, men samtidig så føles stillheten mellom oss komfortabel. Jeg vil ikke ødelegge den siste natten sammen med enda mer snørr og tårer. For de er mine, og jeg vil ikke dele dem med deg. 

Du tar hånden min og fletter fingrene våre sammen på puten mellom oss, og de former en knute jeg tenker burde være sterk nok til å tåle hva som helst. Du kysser meg godnatt på nesen, men jeg blir liggende våken og høre deg sovne inn. Jeg lytter til den regelmessige pusten din og ser på skyggene fra trærne som beveger seg over taket i det lille kvistværelset. Og selv om fingrene våre fremdeles er flettet sammen, så slipper jeg taket den natten.

Jeg slipper taket og ser meg selv i fritt fall mot ukjent dyp, mens du står igjen trygt på kanten der oppe.  Jeg faller utenfor verdens ende, føles det som. Fritt fall mot noe nytt og ukjent. Og i natten har jeg mest lyst til å klamre meg fast til alt som er velkjent. Det er trygt, i det minste. Selv om det ikke er bra. Men jeg slipper taket og manner meg opp til kræsjlandingen.

Om morgenen våkner vi ansikt til ansikt og du hvisker at vi aldri har vært nærmere hverandre enn vi er akkurat nå. Fingrene mine er helt følelsesløse, mumler jeg, og du hvisker kyssende unnskyld mot håndbaken min og løsner grepet. 

Chi comes to life

Vurdert til: av 51 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Begynnelsen er et sted i midten, underlig nok. Slik føles det i hvert fall.  Som år null.  Men kanskje det ikke egentlig er begynnelsen. Kanskje det er Vendepunktet. Hundreogåttigraderssvingen.

Jeg ligger på de iskalde flisene på ganggulvet og ser på snøkrystallene som vinden blåste inn gjennom døråpningen da du dro. De blir liggende som et tynt støvlag på gulvet. De smelter ikke. Jeg husker dem slik. Som dunlette, virvlende fjon i den halvmørke gangen. Det er iskaldt på gulvet og det står klart for meg at jeg må reise meg opp. At jeg ikke kan bli liggende på flisene i gangen i det uendelige. Jeg ser for meg en overskrift i fete typer: Kvinne funnet druknet i eget snørr og tårer.  Den er avskrekkende patetisk. Jeg må reise meg. Om ikke annet så for å skru på varmekablene.

Ja, jeg skal bare reise meg opp for å skru på varmekablene, og så kan jeg heller knekke sammen igjen. På et litt varmere gulv. Men da jeg først møysommelig har kommet meg opp i stående føles det overdrevent dramatisk å legge seg ned igjen. For ingen ser meg. Det er ingen vitner til elendet, så det er ingen grunn til å spille, til å utaggerende søke sympati og trøst. Huset er tomt. Det har vært tomt tidligere også. Når du har vært på reiser, på jobb eller hos venner, men da hang en del av sjelen din igjen, i form av skitne sokker og halvleste aviser.  Nå har den også reist. Du tok den med i første flyttelass. Pakket den ned med skjorter og bukser og slips.

Og jeg vandrer usikkert rundt i huset,  og støtter meg til stolrygger og bordplater og henger på dørklinkene. Som om jeg alltid har hatt noen der til å forsiktig holde meg i hånden og lede skrittene mine, og nå er jeg vaklende ensom.

Det er da hun kommer til liv og trekker pusten for første gang. Under den vaklende gåtreningen i et tomt hus. Hun vokser ut av en ungpike som tror hun har drømt om to barn, villa, vov vov og Volvo hele livet. Kanskje sitter hun på øverste trappetrinn og ser ned på det begredelige synet på ganggulvet og rynker misbilligende på nesen. Kanskje er hun der allerede lenge før, men ute i periferien et sted. Taus og stille. Passivt ventende.  Hun slår ut i full blomst i kjærlighetssorgen, og det er som om hun plukker bitene mine fra hverandre, og møysommelig setter dem sammen igjen i en annen form, til et annet mønster. Hun er sterkere enn mitt gamle jeg, mer egenrådig og selvstendig. Hun lener seg mye mindre. Og drømmene og prioriteringene hennes er også annerledes. Hun ser tilbake på meg i speilet og jeg liker henne.

Det er Vendepunktet. Det er slik reisen starter. Hundreogåttigraderssvingen.

Vurdert til: av 60 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg plukker opp et skjell i vannkanten og fingrene blir numne av det kalde vannet. Det ligger en glattslipt hvit kvarts like ved og jeg tar med meg den også. Og lar fingertuppene gli over den blankpolerte, hvite overflaten. Det er bare meg her og jeg er som en liten prikk, en ørliten fremkallingsfeil eller en liten støvpartikkel på linsa. Og jeg kjenner det også. Hvor liten jeg er. Ubetydelig. Jeg kjenner ydmykheten og den gjør meg usikker og det føles vanskelig å fortsette.

Atlanterhavsvinden er salt på leppene og gjør huden klebrig og stiv. Saltet svir i øynene. Vinden går gjennom marg og bein, og jeg føler meg gjennomfrossen og kald. Og utilpass. På tross av at sjøen og jeg alltid har vært venner. Men så har jeg aldri vært akkurat her før. Jeg har bare opplevd glitrende hav som ønsker meg velkommen. Som tar meg med på voldsomme kast og lykkelig adrenalin eller beroligende vugging. Terapi, pleier jeg å kalle det.  Det å kjenne de jevne dønningene ta tak i båten og vugge meg i søvn eller tanketom og rolig. Det er terapi å høre bølgene slå mot stranden eller svabergene og kjenne sjøskummet rundt anklene og lukten. Lukten av havet får meg normalt høy og lykkelig. 

Men dette er annerledes. Ugjestmildt og fiendtlig. Og lukten, den friske lukten fra havet blir overdøvet av stanken fra råtnende sellik og og deler av en hval som her blitt skylt på land. Reis tilbake dit du kom fra, sier bølgene. Go back…go back.

Jeg nekter å gi opp enda. Det føles unaturlig å gjøre retrett. Jeg tar på meg alle klærne jeg har med meg og drar frem soveposen i tillegg. Jeg pakker meg inn, drar opp alle glidlåser, snurper sammen åpningen i soveposen og setter meg klumsete ned i den tørre sanden et godt stykke fra vannkanten. Jeg må ta et veivalg, innser jeg. Fortsette nordover eller snu og være tilbake i Swakopmund i kveld. Til restaurantene og en varm seng. 

The Land God made in Anger, sier Sanfolket. Indeed, tenker jeg. Indeed…Her har han kanalisert alt sitt sinne og frustrasjon. De som trenger å jekkes ned et par hakk bør settes av på Skeleton Coast, med litt vann og et tørt brød. De kan hentes ydmyke og jordnære igjen etter et par dager.

Jeg har bare sett ett skipsvrak. Jeg stoppet bilen og gikk bort til det. Kjente på det rustne metallet som var i ferd med å bli fortært av havet og sanddynene. Det var bare noen få deler som fremdeles stakk opp av sanden.

Dunedin Star er bare et av mange skipsvrak langs kysten.  Et av hundre eller mer. Men kanskje det holder å lese om Dunedin Star som forliste lenger nord under 2. verdenskrig, på vei fra England til Midtøsten. Her jeg sitter på den gudsforlatte stranden kan jeg lett forestille meg kapteinen som mistet retningssansen og kom ut av kurs. Hvordan han sto på broen og myste ut i den tåkelagte natten. Kan forestille meg frykten til passasjerene som satt strandet, først på skipet og deretter på stranden. Lettelsen over å ha kommet på land må ha vært kortlivet. Med den frådende Atlanteren på en side og den brennende Namibørken på den andre. Redningsaksjonen tok mer enn tre uker. Tre uker. Men de overlevde. 

Jeg hutrer i soveposen, og det er ikke bare kulde. Kanskje det holder å ha vært her, å ha kommet så langt. Sett hvordan den kalde havtåken toner ut overgangen mellom sandhavet og Atlanteren. Luktet den råtnende selen og følt på ensomheten og gudsforlattheten. Har du i det hele tatt den minste lyst til å fortsette, hvisker en stemme i bakhodet. Fortsette nordover gjennom Helvetes Porter og videre?

Jeg vender og kjører tilbake mot Swakopmund. Hades, tenker jeg. Hades med brune hyener som voktere og vaktmestere. Og jeg kjører altfor fort på dårlige veier for å komme tilbake til lys og varme. 

Havet forandrer farge desto nærmere Swakopmund jeg kommer. Tåka letter og det glitrer i brytningene. Jeg blir lettere til sinns merker jeg, og puster lettet ut.

Like før solnedgang stopper jeg og går ned til vannkanten. Havet er like kaldt, men kjent og kjært. Det glitrer og smiler mot meg igjen. Måkeskrikene føles lystigere, og selene leker i bølgebrytningene.

Jeg ser nordover og følger strandlinjen som forsvinner i tåkehavet og tviler på at jeg kommer til å vende tilbake med det første. 

Bildene er tjuvlånt fra:

http://www.phototravels.net/namibia/ncp1/namib-skeleton-coast-p-22.2.jpg

http://www.e-gnu.com/safari/images/skeleton_coast_shipwreck_L250.jpg

Vurdert til: av 53 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har lekt med tanken om å plassere Pistolero, med losjakka så klart, i et av de gamle skipsvrakene langs Skeleton Coast. Der Atlanterhavsvinden pisker havet skummende hvitt mot ørkensanden og selene velter seg i brytningene, mens hyenene patruljerer i vannkanten. Jeg har vært innom tanken om himbaer i nordvest og Damaraland også, og om elvene i nordøst. Men egentlig, når sant skal sies, så er valget enkelt. I tillegg til Namibørken, er det egentlig bare ett sted til som er obligatorisk på en Namibia-reise.

One to go. Please Chi. Please, just one lion, sier studentene og jeg begynner å kjenne presset komme snikende. Jeg vil vise dem, men noen ganger handler alt om å være på rett sted til rett tid. Og hva du har gjort før du kom, og hva du kommer til å gjøre etterpå, spiller ingen rolle. Så lenge du er der det skjer, når det skjer. Men hvordan vet man hva som skjer og hvor det skjer, og ikke minst når det skjer? Det gjør man ikke. Så det hele dreier seg til syvede og sist om flaks og uflaks. Og litt erfaring. Og det var helt klart en av de gangene da jeg kunne trenge litt flaks. Og en løve.

For noen timer siden våknet jeg av lydene rundt meg, rett utenfor teltet. Mumling og hvisking og lav skramling med campingutstyr og gassbrennere. Jeg var sliten, merket jeg. Nesten tre uker som turguide begynte å kjennes i kroppen. Likevel kjente jeg iveren og spenningen også, til tross for at jeg hadde gjort dette utallige ganger før. 

Jeg dro ned glidlåsen i teltåpningen og så en halvsirkel med bein som sto og utålmodig trippet rundt teltet mitt. Groggy og med morratryne myste jeg opp og forsøkte å fokusere på ansiktene til studentene. Herregud, har det skjedd noe? spurte jeg, men de svarte nei og spurte om jeg hadde sovet godt. Jeg har ikke bursdag og det er ingen grunn til å stå her og henge, mumlet jeg grettent og reiste meg. Vi vil gjerne sitte på med deg i dag, sa den ene studenten. Alle sammen, spurte jeg himmelfallen og så på gruppa med 10 studenter og de nikket alvorlig. Jeg ristet på hodet og sa det var opp til dem å fordele dem på de tre bilene vi hadde. De slo mynt og kron så jeg, mens jeg drakk kaffe og ryddet i campen.

Og nå satt jeg med ‘vinnerne’ i bilen. De fire heldige utvalgte. Og jeg ønsket meg flaks og løver. Jeg kunne til og med ta til takke med en litt loslitt, lat en. 

Come on, mumler jeg og myser gjennon kikkerten over på skyggetrærne der borte.  Men jeg ser ingenting, ikke et enste lite haleslag eller viftende øre. Men sebraene ser noe. Jeg kan se det på dem, de nervøse bevegelsene og hvordan de alle ser i samme retning. De stamper litt med hovene. Professoren kjører sin bil opp ved siden av meg. Her er det jo ingenting, sier han. Vi kjører videre. OK, svarer jeg. Vi møtes i campen.

Skal vi bare sitte her? spør studentene da støvet fra de andre bilene har lagt seg. Mmmm…, nikker jeg. Hvor lenge da? As long as it takes, mumler jeg. Jammen vi VIL se løver! Jada, dere skal få se løver, sier jeg og vet at jeg tar meg vann over hodet. Eat your hat, Chi. Eller gå ut og lek levende åte, for faen.

Mens vi venter forteller jeg om Etosha. Som en gang i tiden var verdens største viltreservat. Parken ble proklamert allerede i 1907 og var på over 80 000 kvadratkilometer. Deretter har den blitt redusert flere ganger. Men den er fremdeles stor nok, og de aller aller fleste opplever bare en liten brøkdel av parken. Vi snakker om geologi og vegetasjon (vi er geografer, tross alt), og jeg forteller dem om de legendariske Løvefestene som ble holdt like i nærheten av der vi sitter. Hvor viltvokterne tok med seg levende sauer og geiter som de bandt fast i trærne slik at turistene kunne nyte en sundowner mens de så lion feeding frenzy up close and personal. De sluttet med de festene på 60-tallet en gang. Det er kanskje like greit.

Jeg forteller og svarer på spørmsål fra studentene mens jeg holder blikket på trærne. Så jeg ser dem med en gang de begynner å bevege seg inne i skyggene. Ser hvordan de strekker seg og våkner til liv. Flaksen min kommer snikende på lydløse poter mot vannhullet vi sitter ved, og studentene hviner av fryd og knipser febrilsk ivei, og jeg smiler fornøyd og lettet og entusiasmen deres smitter over. Det er som om jeg ser løvene gjennom deres øyne. For første gang. 

Etosha bevrer i heten midt på dagen og alle fornuftige skapninger har trukket inn i skyggene, enten under trærne eller ved poolen i campen. Og jeg, Frøken Ufornuftig er ute på vift helt alene. Jeg kjører sakte rundt Fischer’s Pan, uten store forhåpninger om å se noenting. 

Da jeg ser han, tror jeg et øyeblikk at det er en luftspeiling.

Ute på den uttørkede saltsjøen står det en diger hannleopard. Han har siktet seg inn på en flokk med springbok et par hundre meter unna. Det er galskap, så klart. Et helt håpløst tilfelle. Han har ingen sjanse, men bestemmer seg for å prøve likevel. Han er egentlig nattaktiv og burde strengt tatt ligget og sovet et sted. Leoparden er kanskje den mest tilpasningsdyktige av kattene, men han foretrekker bakholdsangrep. Helst vil han sitte i et tre, og bestemme seg for et bytte og snike seg opp bakfra. Det er derfor den er så skummel. For mennesker også. You don’t see what’s coming, until it’s too late.

Men ikke denne gjøken da, han har tydeligvis bestemt seg for å forsøke omvendt taktikk. Springbokene ser på han og er ikke helt sikre på hva de skal mene om saken. Og så kommer mobben. En sjakal ser leoparden og begynner å bjeffe for å tilkalle resten av flokken, og de kommer løpende fra alle kanter. De setter i gang med voldsom kakling og bjeffing og leoparden forsøker å slå etter et par av de mest nærgående, før han gir opp hele jakten. 

Giraffene er grasiøse og klumsete på en gang. De kommer spankulerende som i sakte film. Høyreiste og elegante. De er på vei til vannet og jeg bestemmer meg for å vente litt. For jeg liker å se på giraffer som møysommelig forsøker å bøye seg ned for å nå vannskorpa. De har sin egen stil alle sammen. Noen klarer å bøye knærne og andre velger å spre beina. Men felles for dem alle er at de sliter. Kameraet ligger pakket ned, jeg har nok av giraffbilder, tenker jeg. Jeg angrer meg da den ene plutselig tryner i ei rot og går nesegrus i sanda. Han kommer seg møysommelig på beina igjen. Jeg synes jeg kan se hvordan de andre giraffene ler av han. Grasiøse og klumsete på en gang. 

Nesehornene har vært og drukket ved det flombelyste vannhullet. De er så forutsigbare at man nesten kan stille klokka etter dem. De aller fleste vet det bare ikke, og tror det er noe ekstraordinært at de får se dem ved vannhullet i campen. Men turistene har vært ekstra heldige likevel i kveld, for en elefantflokk kom for å drikke ved solnedgang. Nå er det bekmørkt, og etterhvert som nesehornene forsvinner, trekker safarigjestene seg tilbake og jeg blir sittende igjen nesten alene ved vannhullet. Jeg ser på en hubro som jakter på mus i vannkanten. 

Et sted i bakgrunnen brøler en løve. Og den får svar av en som føles som om den sitter på benken ved siden av meg. Brølet vibrerer i lufta og jeg søler rødvin i overraskelsen, og myser litt småstresset rundt i mørket, selv om jeg vet at jeg sitter trygt inne i campen bak elektriske gjerder. En student kommer småløpende og setter seg ved siden av meg. Han har blitt revet ut av søvnen og håret står til alle kanter. Hva VAR det? spør han. Hva tror du det var? spør jeg. Helvete, mumler han. Tror du den kommer til vannet hvis vi venter litt, spør han og forsøker å myse inn i de mørke buskene slik jeg selv hadde gjort. Det vet man aldri, svarer jeg. Det dreier seg om å være på rett sted til rett tid.

Du finner flere fotosafari-innlegg hos Petunia

Vurdert til: av 52 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Chi sjangler rundt på kjøpesentret uten mål og mening, bortsett fra å ikke shoppe for mye. Hun er skikkelig fyllesjuk og angrer bittert på at hun blandet så mye rart i går. Hvis hun holder seg til for eksempel vin og et glass whisky eller to, så går det stort sett bra. Men hvis hun bytter ut litt av vinen med øl så ber hun om problemer. Og hvis hun attpåtil runder av kvelden med en Amarula eller Baileys eller annet melkeskvip, så er det en skikkelig killer. Rett og slett. Og dette husker aldri Chi i det kritiske gjerningsøyeblikket. Det lille sekundet det tar å løfte shotsglasset fra bardisken og svelge unna. Da tenker hun alltid: Det går sikkert bra denne gangen. Chi fatter ikke helt at, etter å ha vært på fylla til og fra i 18 år (herregud, nå fikk jeg meg til å føle meg gammal også), så har hun fremdeles ikke lært dette. Hun er med andre ord et levende unntak for regelen: Man lærer av sine feil.

Men ja…idet hun sjangler forbi sportsbutikken ser hun en hel haug bøker i vinduet. Og det er da litt underlig, med masse bøker i en sportsbutikk. Så hun går litt nærmere og blir stående og måpe mot boktittelen: Chi Running.

Normalt sett ville Chi så klart bare tuslet rolig forbi disse bøkene og sportsbutikken. Men i dag, av alle dager, så gjør hun ikke det. Nei, tvert om. Hun bestemmer seg for å gå inn i butikken og før hun har fått sukk for seg står hun med et par lysende hvite nye løpssko av typen Nike. Med fine blålilla striper på og noen effekter i rosa og sølv (herregud!). 

Med ondt skal ondt fordrives, tenker Chi og bestemmer seg for en bitteliten løpetur før hun skal møte de andre forfyllede kollegaene. Hun angrer seg omtrent 200 meter nede i veien, og bestemmer seg for å ta en veldig kortkort runde.  Den er likevel lang nok til at kneet protesterer knirkende høylydt. 

På jobbmøtet sier kollegaene at Chi må ha gått fra sans og samling. Hvordan kunne hun ellers forsøke seg på joggetur etter gårsdagens rotbløyte og Chi kan ikke annet enn å si seg enig.  Hun håper imidlertid at det er et typisk eksempel på: Fylla har skylda, og at Mr Sansen og Mrs Samlinga er tilbake i topplokket igjen i morgen tidlig. 

Vurdert til: av 49 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg forsøkte, ja virkelig helhjertet faktisk, å gjøre dette her i natt, men…fylla har skylda. Jeg klarte faen ikke å telle meg frem til setning nummer 5 og gav opp hele prosjektet.  Nå er jeg groggy og babalas så det blir spennende å se om det går bedre denne gangen. Og hvorfor, hvorfor vgb klarer jeg ikke å forandre denne fonten så den blir den normale?!

So here goes…

I utgangspunktet grafset jeg tak i Namibia’s Communal Conservancies. A review of progress and challenges in 2007. Og den har akkurat 123 sider faktisk, hvis man regner med permen. Blank, med andre ord. Ikke en eneste setning, bortsett fra et mobilnummer jeg selv har skriblet ned. Det var så kjedelig at jeg jukset og fant en ny bok.

Så neste tilfeldig valgte bok er…Atonement av Ian McEwan. 

The only light was from a single green-glass desk lamp which illuminated little more than the tooled leather surface on which it stood. When she took another few steps she saw them, dark shapes in the furtherst corner. Though they were immobile, her immediate understanding was that she had interrupted an attack, a hand-to-hand fight.

Jeg liker boken. Jeg elsker filmen. Jeg synes det er noe av det vakreste jeg har sett. Filmatiseringen i seg selv, fargene, dusheten og den der lille drittungen som fucker opp livene til Robbie og Cee så til de grader. Men mest av alt liker jeg slutten.  Slutten og akkurat denne scenen. Der Briony finner Robbie og Cee i et lidenskapelig øyeblikk i biblioteket. Det er også det kritiske øyeblikket som vender nyfunnet kjærlighet til helvete. Og som tilfeldigvis er på side 123 i den engelske versjonen.  Jeg tar det helt for gitt at mange av dere allerede har sett Atonement/Om Forlatelse, men hvis ikke så slenger jeg inn et hett boktips og filmtips samtidig. 

 Og jeg, som det late droget jeg er, gidder ikke å sende utfordringen videre. 

 God søndag alle sammen. 

Instruksjonene:

1) 
Se deg raskt rundt om i rommet du befinner deg i akkurat NÅ. Skjenk deg en durabelig dose rødvin og finn fram den nærmeste boken du ser (IKKE se på edderkoppene på veggen eller de rosa elefantene. De er bare i hodet ditt og finnes ikke på årntli’)

3) 
Hvis du er såpass edru at du føler deg i stand til det; Finn den femte setningen på siden. Hvis ikke, vent til i morgen og begynn forfra på pkt. 1) etter en god egg, vodka og bacon-frokost.

6)
Send leken videre til minst fem andre personer og krediterer den som sendte selskapsleken til deg.

Leken kommer fra følgende blogger:

http://www.vgb.no/29257/perma/369559

Jeg ble utfordret av Villbåstingen

og av Tone

Vurdert til: av 49 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg spurte Pistolero hva han helst ville se hvis han kom til Namibia. Han svarte ikke, den gamle reven. Han sendte spørsmålet i retur istedet: Hva trodde jeg at han helst ville se hvis han kom til Namibia? Jeg har noen anelser, men helt sikker kan jeg jo ikke være. Og istedet for å svare revolvermannen, så bestemte jeg meg for å endelig sette igang med et bloggprosjekt som har vært planlagt lenge. Ja, helt siden jeg opprettet bloggen faktisk.

Jeg har alltid hatt en plan om å vise dere mer av Namibia. I hvert fall de stedene som betyr noe for meg.

Og hvis jeg er heldig treffer jeg kanskje blink hos Pistolero også.

Det er ikke tilfeldig at Namibørkenen blir første sted ut.

Jeg har bodd i ørkenen In the middle of nowhere. Der de endeløse grusslettene mot øst drev meg til vanvidd og gjorde meg rastløs og utilpass fordi det var for mye Namib, rett og slett. For mye åpent, tomt rom fylt av absolutt ingenting bortsett fra bevrende luftspeilinger og hete. Og sanddynene i vest var redningen fordi de skapte en fjellignende horisont med landemerker og skygger og lyspunkter. Da jeg flyttet til byen var jeg lettet over å komme bort. Og likevel har jeg alltid lengtet tilbake.

Jeg ville tatt dere med ut av Windhoek, kjørt på en av de svingete grusveiene gjennom Khomas Hochland istedet for den asfalterte hovedveien. Gjennom det kuperte fjellandskapet. Og da vi nærmet oss Spreetshoogte-passet ville jeg ikke sagt noe om hva som venter. Forhåpentligvis ville det vært sen ettermiddag slik at lyset har blitt mykere og varmere. Vi ville kjørt rundt den siste svingen, og opp den siste liten bakken, og så ligger det der foran dere. Så langt øyet kan se og enda litt lenger. Velkommen til Namib.

Jeg blir gal av alle disse menneskene, freste jeg og Halvdelen innså at jeg hadde brukt opp siste rest av tålmodigheten da jeg ble bedt om å ta bilder av en sveitsisk familie på Afrika-tur. Jeg ble gal av guidene som virret rundt og forsøkte å samle troppene sine også. Ropingen og veivingene med permer og navnskilter stresset meg. Get me out of here, mumlet jeg. Og han gjorde det, bort fra det kommersielle Namib. Og ut i det store intet. Namib slik det skal oppleves.

Sossusvlei er sterkt preget av å være en turistattraksjon, men alt det medfølger av busslass med tyske turister og tendenser til kødannelser. Men sanddynene er imponerende. De er eldgamle og mørkerøde i ettermiddagslyset. De er verdens høyeste sies det,  og de er lett tilgjengelige og innen rekkevidde for de aller fleste, uten å gå off the beaten track.

Og de døde trærne i Deadvlei er obligatoriske å ta bilder av.

Solitaire er den eneste bensinstasjonen i mange mils omkrets og obligatorisk stopp for nesten alle reisende. Så sent som på slutten av 90-tallet hadde stasjonen kun ei hånddreven pumpe. Den gangen hang kirkeklokka i et dødt tre like ved butikken som også funket som samfunnshus, kirke og lokalt utested. I dag er Solitaire hektisk rush, med moderne bensinpumper, storskala eplekakeproduksjon og kirkeklokka har blitt tatt ned.

Hold on now, sa Mary og giret. Og LandRover’n freste oppover sanddyna. Hun sjekket føreforhold mens hun kjørte og jeg forsøkte så godt jeg kunne å se hva det var hun så, og hva hun baserte veivalgene sine på. Jeg så ingenting. Bortsett fra sand. Massevis av sand. It’s all about the shadows and the curves, sa Mary. Hvilke skygger, spurte jeg. Vi skulle egentlig frese på videre, ned på andre siden, men på toppen bråbremset Mary. Wow, sa hun. Don’t recognize this place.  Når var du her sist? spurte jeg og hun dro på det, telte på fingrene. 15 år eller deromkring.

Håret hennes er grått nå, ansiktet er rynket. Hun har leverflekker på hendene. Og altfor mye energi som fremdeles vil ut av en sliten, gammel kropp. Vi lener oss over panseret på bilen og hun diskuterer ruta videre, hvordan vi kan navigere oss gjennom sanddynene vi har foran oss. Plutselig er det blitt et lite eventyr, en liten ekspedisjon inn i noe ukjent, og ikke bare en kjapp rekon for å finne et passende sundowner-sted for en VIP-gruppe.

There’s so much still to do, Chi, sier hun plutselig og forsøker å omfavne Namib med de spinkle armene. So much still to do. I hope I’ll be able to die on time. To let it rest. Let go when it’s time.

Chi, did I really swear in my wedding speech last night? spør Christine og ser på meg over kaffekoppen hun holder med begge hender opp til munnen.  Og jeg fniser og nikker. Fucking hell, mumler Christine, probably didn’t go down well with my parents-in-law. Vi tripper og hutrer litt. Det er en kald høstmorgen i sørlige Namib. Vi har reist fra alle de andre bryllupsgjestene og dratt ut for å finne villhestene. God I love the horses, sier Christine og saumfarer de endeløse slettene gjennom kikkerten. I love Piet too, forter hun seg å legge til, even if I swear at him in my wedding speech. There they are! Og vi hopper inn i bilen for å kjøre nærmere. Jeg er passasjer og holder kaffekoppene våre ut av vinduet for å unngå søl inne i bilen. Da vi kommer frem til hestene er begge koppene tomme.

Vi fyller opp koppene og sniker oss sakte og forsiktig nærmere. Så setter vi oss ned i grusen og ser på flokken med villhester. Jeg er ingen hestejente selv, men jeg liker å høre Christine fortelle om dem. Jeg liker å høre på historien om hvordan de endte opp her og hvordan de over generasjoner har tilpasset seg ørkenklimaet.  Let me show you something, fniser Christine og roper plutselig: Fucking hell mot hesteflokken. De vifter litt med ørene og fortsetter å gresse. You see…my kind of horses.

Jeg ser han vimse rundt høyt der oppe, nesten på toppen av sanddyna og jeg er ikke spesielt motivert til å klatre opp til han. Men jeg bestemmer meg for å gjøre det likevel, så jeg tar av meg sandalene for sanddyner skal alltid klatres barbeint. Det er to skritt opp og ett tilbake og føttene mine forsvinner i den myke sanden på lesiden. Lesiden er alltid brattere, med mer løsmasse. Egentlig er det best å klatre sanddyner på kantene eller den siden der vinden gjør sanden mer hardpakket. Men Thomas styrer med et eller annet på lesiden og jeg biter tenna sammen og klatrer.

Jeg flater ut på toppen, legger meg ned i sanda og forsøker å få igjen pusten. Thomas holder meg med selskap. Vi lager sandengler og jeg spør hva han holder på med. Catching sand diving lizards, svarer han. For the students we’re expecting tomorrow. Lucky bastard, fniser jeg, og han sukker tilbake. You could help, you know. Mmmm, but I suck at catching lizards, mumler jeg. Men jeg gjør et helhjertet forsøk og vi får tak i noen.

Vi ser på solnedgangen før vi går tilbake til stasjonen. Thomas ligger henslengt ved siden av meg. At home, in the US. I was always lost, sier Thomas mens vi ser på at vinden tar med seg sanden han sakte slipper ut av hendene sine.  Here I’ve found myself, I think. It feels like that. Og jeg vet hva han mener.

You want a taste of my ballsack? gliser Frank og mener det helt bokstavlig.  Og jeg nikker ja og tar imot lommelerka som er kledd inn i skinnet fra testiklene til en springbok. Softest skin there is, sier Frank og gliser fremdeles.

Han tar frem biltongen og vi har stående buffet ved bilen. Whiskyen brenner nedover halsen og jeg gisper etter luft. You must get a lot of women with this one, sier jeg og vifter med lommelerka. Babe, I don’t need that one to get women, svarer Frank og ler så høyt at hele Namib hører det.  But it helps.., mumler han lavt. The ballsack and the Namib, sier jeg, unbeatable combination for a tour guide. Og vi skåler på det.

Jeg sitter på verandaen til det gamle gårdshuset og hører nattelydene rundt meg. Hvordan de bjeffende gekkoene roper til hverandre fra hver sin hule og hvordan sjakalene kaller. Sydkorset henger over Tirasfjellene i sør og en Cape rev lusker rundt like nedenfor verandaen for å se om studentene glemte igjen noe spiselig etter kveldens middag. Studentene sover allerede. Professoren og Patrik sitter og snakker lavmælte på kjøkkenet. Og det er akkurat slik jeg foretrekker Namib. Plain og basic. Åpne landskap, endeløshet og følelsen av å være liten i det store, åpne rommet.

Du finner flere fotosafari-innlegg hos Petunia

Og et fint reisebrev på VG

Vurdert til: av 71 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har litt vondt i hodet. Akasiene og sitrustrærne blomstrer fremdeles og jeg puster annerledes. Det er som om jeg forsøker å lagre duftene i hvert inntrekk. Som om jeg inhalerer ekstra dypt. Smaker på. Og nå har jeg fått overdose av akasie-og sitrusduft. Slik som jeg fikk migrene av den blomstrende heggen like ved soveromsvinduet i barndomshjemmet. Den drev meg til vanvidd og likevel, da pappa ville hogge den ned sa jeg nei, for jeg ville ikke være heggduften foruten. Slik er det med akasiene og sitrustrærne også.

Jeg trekker pusten og kjenner luktene. Av blomstring og varmt, tørt gress. Støvet river i nesen og jeg kjenner det som tørrhet bakerst i ganen. Svelger den bort. Skyller den ned. Jeg lurer på hvor mange kilo sand jeg spiser i året. 

Forandringen skjer gradvis. Så sakte at det er vanskelig å registrere den. Jeg stoppet kanskje opp et par ganger i løpet av formiddagen, luktet og tenkte at det var noe annet i lufta også, men likevel var det for svakt til å plassere. Og da jeg endelig klarte å identifisere røyklukten, så kunne den komme fra mange forskjellige steder og det var ingen grunn til panikk. Men vi måtte finne ut hvor røyken kom fra. 

Vi klatrer opp på høyden bak huset, Kamwanga og jeg. Han snakker om kuken sin hele veien opp. Jeg nekter å høre på. Jeg bare registrer det ene ordet. Faens så mye problemer med den kuken. Hold den inne i buksa, er det beste rådet jeg kan gi og akkurat det nekter han å høre på. Det er bratt nok til at vi puster tungt på toppen. Vi står rygg mot rygg og speider utover savannen i hver vår retning. Forsøker å lokalisere røykkilden. Vinden er skiftende og røyken er en jevn dis. Fjellene i horisonten forsvinner i tåken, sollyset dempes og det føles som en gråværsdag. Kuene er rastløse, antelopene værer og beveger ørene nervøst. Det er som om fuglesangen har stilnet.

Oppe på toppen av høyden kommer minnene fra en annen tid. En annen brann. Kaos. Den gangen da alt gikk galt. Et flashback jeg trodde jeg hadde lagret på hemmelig sted og låst og kastet nøkkelen til. Jeg hører svigerfars messende stemme i bakhodet: In case of fire, Chi, always keep the guys together. Always keep the guys together. 

Og så ser jeg Gerhards smilende ansikt. Gerhard. Det magre skinnet av en mann, med hule kinnbein og altfor stor munn som nesten alltid smilte. Gerhard med de blendende hvite tennene. Eller Mbanze, som han egentlig het. Jakalen. Gerhard som sa: In Africa you must speak African, Meme Zununu, and I will teach you.  Deretter nektet han å snakke engelsk eller afrikaans. Han snakket sakte på uukwangali og la hodet på skakke og smilte mens han ventet på svaret mitt. Et nølende eeeeeh...  Og Gerhard ville le og klappe seg på knærne med håndflatene og si: Aldri, aldri svare ja på et spørsmål du ikke forstår Meme Zununu. 

Gerhard som sitter på benken under skyggetreet ved den lokale klinikken. Han venter på de antiretrovirale medisinene sine. De som skal holde han i live litt til og holde HIV’en under kontroll. Han forteller historier fra Kavango. Så plutselig avbryter han seg selv og ser på meg. På den litt vikende, typisk afrikanske måten. Det er ikke bra å se rett på folk. Han peker på sitt høyre øye og sier: Så lenge smilet mitt når disse har jeg det fremdeles bra, Meme Zununu. Hakuna Matata. Jaroo.

Og så hører jeg svigerfars fortvilte stemme på walkitalkien midt i kommunukasjonsflommen som preger en kollektiv innsats for å slukke en skogbrann: I’ve lost Gerhard. Scheiße. I don’t know where he is. The guys don’t know where he is.  Scheiße…

Gerhard kommer sjanglende ut av røyken. Klærne hans er svidd av. Håret hans er svidd av. Kroppen hans er forbrent. Og dette minnebildet har jeg, på tross av at jeg ikke så det selv, men bare er blitt fortalt om det i ettertid. Riktignok har jeg egne minner av stemmene på walkietalkien. Svigerfar som i fortvilelsen er sint på Gerhard. 

Alle stresser med å få han til sykehuset, bortsett fra Gerhard selv.  He’s a goner, and he knows it. Jeg følger med på radioen og hører mennene snakke sammen. Organiseringen. Ambulansen. Og jeg vet at Gerhard har sluttet å smile med øynene. 

The fire must be in the mountains, meme, sier Kamwanga ved siden av meg. Og jeg er enig. Vi blir stående i taushet en liten stund.  Look at me, Kamwanga, sier jeg og han gjør det, på typisk afrikansk vis. If you’re called out to help, keep the guys together Kamwanga. Always keep the guys together.

Vurdert til: av 60 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Han passer egentlig ikke inn. I det hele tatt. Sluket hoster og harker og svelger unna på harde livet, men mye av vannet fosser over kanten på badekaret og flommer ut over baderomsgulvet.

Han passer ikke inn i såpeskummet som glitrer i regnbuens farger heller, eller i den feminine lukten av badeoljene jeg har hatt i. 

Han blir røffere i skummet. Det er som om skjeggstubbene blir mer synlig, som om brystkassa hans blir bredere. Det er som om badekaret krymper, mens han vokser. 

Jeg blir leken og fnisete og blåser såpeskum i ansiktet hans. Han lar det bli værende der. Han drikker Balvenie whisky av tumblerglass med en såpeskumdott på nesa. Så spruter han vann tilbake. 

Jeg ser antydningen til et smil leke i munnvikene hans da han lukker øynene og lener hodet bakover. Han trekker pusten dypt og slipper den sakte ut med en lav tilfreds lyd. 

Jeg lener meg tilbake selv. Myser på han gjennom såpeboblene. 

Han passer jo egentlig ikke inn. I det hele tatt. Men så gjør han det likevel. På underlig vis. 

Vurdert til: av 51 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er litt sær når det gjelder enkelte mennesker i livet mitt. Tannlegen for eksempel. Jeg må ikke komme for godt overens med tannlegen min. Den forrige tannlegen min spurte om vi kunne møtes og ta et glass vin mens han boret i en jeksel. Hva svarer man på sånt? Aaaaaaaahhhhaahha! Hva tenker man? Ikke faen om jeg går ut med deg, din sadistiske jævel. Han så kanskje skrekken i øynene mine. Han spurte i hvert fall aldri igjen. Men så har jeg heller aldri gått tilbake. Jeg er på leting etter en ny tannlege.

En annen person jeg helst ikke vil se ute blant normalt dødelige er gynekologen min. Og han trenger i hvert fall ikke slå av en prat ved kjøttdisken i supermarkedet. Om…eh, unevnelige ting mens kjøttdiskdamene grafser rundt i lammekotelettene med latexhansker på.

Og så er det frisøren da. Og det kan umulig bare være meg som har et litt spesielt forhold til frisøren? Hun er en viktig person tross alt. Hun holder saksen som skiller himmelen fra helvete.  Og frisøren min var en traust, litt kjedelig dame. Og jeg ville forblitt trofast i det forholdet, hadde det ikke vært for alle de ungene hun fikk hele tida. Hun var enten på fødeavdelingen eller hadde barselspermisjon.

Så jeg ble tvunget nærmest, til å gå på leting etter en ny frisør. Og my God, det er mange snodige frisørskapninger som går løse rundt i Windhoek. Jeg har vært innom et hespetre av et kvinnfolk som kjentes ut som en skurtresker og som hadde brune sigarettfingertupper og en røykhoste som fikk meg til å ta tuberkulosesjekk rett etterpå. Bare for å være på den sikre siden. Jeg har møtt selve stereotypien på homofil, mannlig frisør med en ilter Chiuaua med neglelakk på klørne og rosa boa-halsbånd. Den levde på armen hans så klart. His darling girl.  Du trenger hjelp, mann, hjelp! (Til å holde bikkja så du kan bruke begge hender). 

Uansett…
Nå trodde jeg at jeg hadde funnet henne. Hun var riktignok litt for vakker.  Men jeg hadde bestemt meg for å gi henne en sjanse. Jeg ble sjarmert i senk, rett og slett.

For hun dro ei hand gjennom det nyvaskede, våte håret mitt og sa: Lets give you a sexy Chinese bob. Whatcha think? Hva svarer man på sånt? JA! Så klart. Det er det man svarer. Hun sa sexy, gjorde hun ikke? Og alvorlig talt, det er et ord min forrige frisør ikke helt visste betydningen av. Selv om hun opplagt hadde seg, støtt og stadig.

Så hun klipper og vi skravler om dill og fjas og meningsløse ting, og det ser helt greit ut. Håret altså. Også begynner hun å føne det tørt. Og etterhvert som det tørker, så begynner jeg å ane hvordan en sexy Chinese bob ser ut. Og at det ikke er sjans i havet for at jeg kommer til å klare å style denne sveisen på egenhånd. Noen gang.

Jeg ser på skikkelsen i speilet og er ikke helt sikker på om det er meg. Hun myser tilbake gjennom en spikey lugg som dekker halve ansiktet.  Cool, that looks great, sier frisøren og legger til at klærne passer så fint til. Og jeg må si meg enig, men inntil akkurat nå har jeg tenkt at jeg var way off i klesvalget i dag.  Det er tross alt sommer, og jeg er en sortkledd, dyster skikkelse i skarp kontrast til alle gladfargene og de flagrende kjolene og gevantene.

Jeg betaler og går ut av frisørsalongen. Ser speilbildet av meg selv i et butikkvindu og blir stående å betrakte meg selv litt. Jeg ser faen meg ut som et eller annet som har kommet rausende ut av Matrix.

Vurdert til: av 50 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende