Noen ganger har jeg dratt på leting etter det eksotiske. Det er ikke alltid en fysisk reise. Det kan vel så gjerne være et dykk ned i en skjønnlitterær bok, en akademisk artikkel eller mine egne feltnotater. Noen ganger er det bare lettere å tenke at vi er fundamentalt forskjellige, enn å se alle de tingene vi har felles.

Jeg må ærlig innrømme at det er ikke mye som henger igjen fra sosialantropologien. Jeg var altfor ung, altfor uerfaren og manglet de nødvendige analytiske evnene til å få det til å henge sammen. Enkelte ting glemmer man ikke, men de fleste av minnene har dessverre ingenting med pensumet å gjøre.

Et av de minnene som henger igjen er en historie som ble gjenfortalt i korridorene på instituttet. Om den er sann eller kun en myte vet jeg ikke, og det spiller egentlig ingen rolle.

Det er historien om noen antropologer som studerte noen nomader et sted i vest-Afrika. Og nomadene, naturlig nok, som nomader flest, flyttet på seg med jevne mellomrom. De var kvegnomader, og forflytningen var i stor grad bestemt av hvor det fantes godt beite og tilstrekkelig med vann for husdyra. En periode hvert år vendte nomadene tilbake til en permanent landsby, og nøt ‘the urban life’. Straight forward, med andre ord. Veldig forståelig og forskningsmessig kanskje ikke så veldig spennende. Men så begynte det å skje ting. For ett år bestemte alle nomadene seg for å reise tilbake til byen tidligere enn de normalt gjorde. Antropologene synes dette var skrekkelig spennende. De lurte på om det kunne ha noe med en kommende tørke å gjøre. I så fall, hvordan visste nomadene på forhånd at det kom til å bli et dårlig år?  Og hvorfor reiste de alle samtidig? Og…ja, en uendelig rekke med spørsmål ble stilt og dette var fascinerende. Etter å ha utforsket alle de spennende mulighetene, innså antropologene litt resignert at nomadene hadde stukket tidligere til byen for å få med seg sesongstarten på den amerikanske såpa Dallas. Det hadde ingen verdens ting med tørke å gjøre, bortsett fra…TV-tørke da. Det kan diskuteres om det er antropologene eller nomadene som utgjør det mest interessante caset.

Jeg har den historien i bakhodet når jeg er i felten. Noen ganger forsøker vi å gjøre oss mer forskjellig enn vi er. Vi tenker at en nomade i vest-Afrika umulig kan ha de samme interessene som oss. At hans handlinger umulig kan bestemmes av tv-programmet, selv om vi stresser med å selv rekke hjem for å få med oss Desperate Housewives og Lost. Jeg forsøker å ikke gjøre det, men går i den samme fella stadig vekk.

Men hvor vil jeg med dette? Jo…
Jeg sitter på kontoret og skriver på en rapport. I nærheten sitter det fire amerikanske studenter og diskuterer prosjektet sitt. Det dreier seg om sanitærforhold og helse og de diskuterer kloakksystemer. Og det er bokstavelig talt dritkjedelig, men jeg klarer ikke la være å lytte med et halvt øre. Plutselig sier den eneste gutten i gruppa: Så dere du der toppløse dama på gata? Fy faen. Midt på gågata! Jeg hadde bare lyst til å gå bort å ta på puppene hennes!

Det blir dønn stille rundt bordet og jeg slutter å skrive og forsøker ikke en gang å skjule at jeg følger med i samtalen deres. Ei av jentene utbryter sjokkert: Du kan jo ikke bare gå bort til ei ukjent dame på byen og grafse på puppene hennes! På høylys dag. Midt i byen.  Også snakker de litt om ovahimbaene som urbefolkning og alt er veldig politisk korrekt og blah blah blah.

Men den mannlige studenten har ikke tenkt å gi seg med det. Han mener at himbaen sikkert ikke ville hatt noe imot å bli grafset på, og at hun opplagt har et helt annet syn på kropp enn hans amerikanske kvinnelige medstudenter. Hun ville sikkert syntes det er helt naturlig, mener han.  Vi måtte ikke glemme at himbaene har en helt annen kultur med andre regler.

Jeg fniser ned i laptopen og tenker at himbajenter lar seg ikke plukke på nesen. Eller på puppene for den saks skyld. Jeg ser for meg den pinglete amerikanske gutten, litt småsiklende, med hendene utstrakt mot den okerfargede kroppen. Og jeg ser for meg himbaen gi han en solid strak høyre etterfulgt av ei imponerende spyttklyse midt i fjeset. Jeg tenker at: Det hadde vært jævlig morsomt om han faktisk hadde forsøkt.

De amerikanske jentene har tydeligvis tenkt til å tie ihjel hanen i flokken og går demonstrativt over til å snakke om kloakk igjen. Den ene kvinnelig studenten ser at jeg fniser og hun trekker oppgitt på skuldrene mens hun mumler: Guys…

Og det slår meg at hun sikkert har rett. Det dreier seg ikke om kultur i det hele tatt. Det er bare enda et eksempel på den der evinnelig Venus-Mars-greia.

(Illustrasjonsfoto har Chi tjuvlånt herfra:

http://goafrica.about.com/od/namibiaatravelguide/ig/Namibia–Southern-Africa/Young-Himba-Ladies–Namibia.htm )

Vurdert til: av 58 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De bruker håndjern! Håndjern, for faen! Selv etter at jeg har forsøkt å overbevise dem om at jeg slett ikke har planer om å forsøke å stikke av fra lovens lange arm kledt i pysj og Shrek-tøfler. Jeg er tross alt ikke helt Bridget Jones heller, selv om det ikke alltid er langt unna. De tror meg ikke. De overrumpler meg idet jeg skal til å helle ylang ylang-olje i badevannet og insisterer på at jeg må bli med dem ned på stasjonen.

Jeg tenker at det er på høy tid å bytte ut tøflene. Til noe høyhælt rosa, med pjus. Dessuten tenker jeg at neste gang skal jeg være mer forberedt og ikke tøfle rundt i flanellspysj. Det har ikke helt den ønskede effekten å prøve en Basic Instinct i rutete flanell.

Taua inn for sextrakassering av en uskyldig mann. De snakker om sjikane og ansvarsfraskrivelse og gud vet hva. Dessuten sier de at jeg kommer til helvete når jeg dør, men akkurat det vet jeg allerede og tar med stoisk ro. De viser meg et bilde av en helt vanlig fyr jeg aldri har sett før. Det er ikke så mye som en Stetson hatt eller revolverbelte i sikte. Jeg må litt skuffet innrømme at det slett ikke ser ut som om han passer inn i en Mills & Boon bok. 

Han var med på leken, hevder jeg, men politiet vil ikke være med på det. De mener de sitter på overveldende bevismateriale mot meg. Var det ikke jeg som hadde kommet til hans hacienda?  Dessuten har vaskehjelpen rapportert om uanstendigheter i bøttekottet og at skudd har blitt avfyrt. Jeg benekter på det sterkeste at jeg hadde noenverdensting med revolver’n å gjøre, men innrømmer at jeg har avlagt noen haciendabesøk. 

Politiet sier at jeg lider av blogghoring. Det er et syndrom nært beslektet med bloggjunkie-syndromet. Jeg tilstår at jeg muligens har et lite anfall med bloggavhengighet og lover å vurdere avvenning. Deretter insisterer de på å se kattungene. Av alle ting.

Chi våkner i ørska og det første hun tenker er at hun skal ta bilder av kattene som bor i klesskapet. Det er en snodig ting å gjøre sånn rett før soloppgang. Dessuten er det lettere sagt enn gjort. Selv om pusene bor i klesskapet til Chi er de som villkatter å regne. De freser og klorer og forsøker å bite, men de har heldigvis ikke fått tenner enda. Maken til utakknemlighet skal man lete lenge etter.  De får gratis kost og losji og dette er takken. Egentlig har Chi planer om å ta et fint gruppeportrett, men sånn i halvsøvne innser hun sin begrensning, og til slutt resignerer hun og tar til takke med et litt uklart et, tatt i farten. Et sted mellom et fres og et knurr. Hun håper at det holder. 

Noen ganger skulle Chi ønske at hun bare var blåøyd og fluffy og at drømmene hennes kun dreide seg om musejakt.

Vurdert til: av 50 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det stormer rundt bloggen for tida. Ikke bare omkring vgb, men blogging generelt. Som en mulighet for gud og hvermansen til å presentere sine meninger i det offentlige rom. Mange journalister og skribenter, de som egentlig kontrollerte dette rommet, bestemte hvor sofaen skulle stå og hvilken tv-kanal vi skulle se på, er skeptiske. De mener at mange i familien Hvermansen slett ikke bidrar positivt i samfunnsdebatten, men at vi derimot er pøbler og nabolagets rampeunger. At vårt bidrag er mer destruktivt enn positivt. De mener det er behov for båndtvang, og selv om de er fullstendig klar over at det er liten minoritet med bloggere som er problemet, skjæres vi alle over en kam hvis reglene innskjerpes.

Jeg har vokst opp med frihet under ansvar. Med foreldre (les Mod’er) som hadde tiltro til at jeg var i stand til å ta vare på meg selv og oppføre meg akseptabelt. Riktignok har jeg et par svin på skogen jeg håper Mor & Far Chi aldri får høre om, men hvis jeg sammenligner meg selv med andre som har vokst opp med langt strengere grenser og mer kontroll, har jeg kommet godt ut av det.

Det er frihet under ansvar på vgb pgså, i form av muligheten til å være anonym bak et nick. Men frihet under ansvar betyr ikke null grenser og at det er helt greit å legge bort alt som regnes som normal folkeskikk og akseptabel oppførsel. Når anonymiteten (mis)brukes for å lire av seg alt det man ikke tør å si i taxikøen på veien hjem fra byen, fordi man med stor sannsynlighet ville blitt banka opp og tilskuerne hadde sagt: H*n bad jo om det, så blir Mor & Far Mod tvunget til å gripe inn og innskrenke friheten.

Husker du hvordan nabolagets eneste sadistiske jævelunge, som du egentlig forsøkte å styre unna, gjorde at alle foreldrene ble enige om å innføre konsekvente regler for bruk av leikeplassen og leggetid?

Jeg leser med gru kronikkene omkring behovet for strengere kontroll over bloggerne, og at blant annet anonymiteten bør fjernes for å redusere sjikane og personangrep. Og jeg er splittet og delt. For på den ene siden ser jeg at å stå frem med fullt navn effektivt stopper mange av de som er tøffe i trynet når de kan gjemme seg bak nicket, men som i virkeligheten bare er spake feiginger når de må stå til rette for det de har sagt eller gjort. Nabolagets pøbel var alltid den som var først ute til å si: Det vakke min skyld. Men på den andre siden, innser jeg frustrert at denne innskrenkingen også gjelder meg, selv om jeg har fulgt spillereglene.

Jeg tror det store flertallet av bloggerne her på vgb, er oppegående nok til å sette egne grenser. Jeg vet at de aller fleste av oss ikke finner på faenskap bare fordi den nåværende risikoen for å bli sendt i skammekroken er forholdsvis liten. Å ikke skrive under fullt navn, er ikke nødvendigvis det samme som å ikke stå inne for det vi skriver. Men, det kan være befriende for skrivegleden og for mulighetene til å utforske egne fantasier og potensiale. Det kan gi mange muligheten til å skrive om personlige ting det ellers kan være vanskelig å snakke om. Det kan være en gylden mulighet for en kommende forfatterspire til å se responsen fra leserne under et pseudonym h*n av ulike årsaker kan ha veldig god grunn for å bruke.

Jeg vil ikke miste denne friheten.

Vurdert til: av 69 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Look what the cat dragged in, mumler resepsjonisten og kommer tauende med et fillete fugleskremsel.

Jeg ser på deg og tenker at du ser vagt kjent ut, men klarer ikke plassere deg. Blikket ditt er fullt av sult og resignasjon og bakrusen har lagt seg som en rødsprengt hinne over øynene dine, og jeg tenker at et sted bak den og stanken av gammel børst og svette, finnes det noe mer. Det jeg helst burde huske, men som hukommelsen min har arkivert på ukjent sted. Jeg aner konturene av et dårlig fremkalt bilde av en støvete township. Jeg kjenner lukta av råtten fisk og fyll. Jeg kan høre surklende tuberkulosehoste og se for meg utmagrede AIDS-ansikter. Og jeg vet at du hører til der et sted.

You greet me as a brother
as you come in from the street
there’s a reason you have come here
there’s a reason that we meet

Jeg styrer deg ut i frisk luft og tilbyr deg kaffe. På kjøkkenet stjeler jeg et par tørre kjeks fra kjøkkenhjelpens matlager. Du sier du vil ha seks skjeer sukker i din og jeg grøsser bare av tanken. Kaffen er tjukk som sirup og jeg rører og rører mens jeg forsøker å mane frem den riktige konteksten og historien din. Gjennom kjøkkenvinduet ser jeg hvordan du nervøst beveger det ene beinet og at du forsøker å skrape bort en flekk på bordet med tommelneglen. Og blikket ditt er flakkende og ukomfortabelt.

You come looking for a handdown
And you said that you’re alright
But I can see that you’re enslaved
among the legions of the night

Du legger all stolthet til side og kaster deg langflat ned i gjørma med nesa først. Og ber om mat, penger, klær, husly og jobb. Du sier at jeg har sagt at du skal komme til meg, hvis du trenger hjelp noen gang. Du vifter med et gammelt visittkort med mitt navn. Jeg kjenner stikk av sympati, men samtidig også mistanke, og jeg spør basert på en svak erindring mens jeg studerer ansiktet ditt for å se reaksjonen. Fortell meg om Kentucky Fried Chicken og hvorfor du fikk sparken igjen? Blikket mørkner avslørende og det er bekreftelsen jeg trenger. Bitene faller på plass. Underslag mens du var regionsansvarlig.

It’s a selfplaying piano
and it’s so hard to stay afloat
If you wanna make a living here
you’re gonna need a bigger boat

Jeg husker at du sa det var som å stjele tåteflaska fra en liten unge. Lekende lett. Inntil du hadde blitt fersket. Det hadde jo ikke vært meningen. Å bli oppdaget altså. Hvorfor gjorde du det, spurte jeg deg den gangen. Det var altfor fristende til å la være, svarte du. Det var bare så forbanna kjipt at de hadde tatt deg, mente du.

It’s a hard one to be hearing and it’s hurting me to say it
But it was you who entered in this game
And now you alone must play it

Flere musikkminner

Vurdert til: av 50 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi har besøk av nevøen. Det skjer ikke så ofte. Det er allment kjent at vi ikke kan gi guttungen en solid, religiøs oppdragelse. Vi ber aldri bordbønn, vi hadde sex før vi giftet oss, og vi banner og drikker som svamper. Støtt og stadig faktisk. Skrekk og gru.

Men noen ganger, når gode råd er dyre, biter Mor & Far i det sure eplet og overlater den unge, håpefulle i djevelske hender, og ber om at den dårlige innflytelsen forhåpentligvis kan kureres under neste bønnemøte. Jeg gjør mitt aller beste for å være prektig tante ved disse tilfellene. For eksempel banner jeg på norsk.

Nevøen har fått dilla på å høre på musikken jeg har på Ipod’en. Dette er en vinn-vinn situasjon. Han kan rocke til krampa tar han, og jeg slipper å høre på. Bortsett fra et og annet falsk vrævl eller…cresendo, heter det vel.

Mor og far har kommet for å hente guttungen. Vi drikker kaffe og snakker ved kjøkkenbordet. Nevøen sier han vil synge for foreldrene, og henter Ipod’en. Jeg ser på dem at de synes denne lekesaken er i overkant moderne, og umulig kan være noe positivt.

Sangen er dritkul, understreker guttungen og vi bestemmer oss for å spille den over stereoanlegget istedet. Han styrer med kabler og Ipod’en og finner endelig sangen han leter etter, og begynner å nynne forsiktig før han skrur opp volumet og selvsikkert slår over på helt uforståelig norsk. Hadde det ikke vært for at Postgirobygget synger klokkeklart i bakgrunnen…

Ingen er så kåt som du
ingen er så våt som du
ingen er så rå som du

Om høsten er du våt som gresset
i buksa har jeg superesset
det er høst
jeg er børst
du har brøst
og jeg er tørst

Du trenger 23 tommer

og jeg kommer

Du trenger 23 tommer

og jeg kommer

Ja jeg kommer

ja jeg kommer

med mine 23 tommer

Vurdert til: av 51 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har hilst på Døden og er fremdeles høy på adrenalinkicket og gleden over å være i live. Jeg liker adrenalin, og spesielt godt liker jeg den boblende yrheten som er altfor stor og vilter til å få plass inni kroppen. Den som presser seg ut gjennom latterkramper og i behovet for å fortelle andre om opplevelsen.

Vi er i Moremi nasjonalpark i Okavangodeltaet i Botswana. Jeg vet ikke helt hvorfor vi parkerte bilen akkurat slik den kvelden. Kanskje det hadde noe med at jeg våknet av at ei hyene forsøkte å spise opp teltet natten i forveien. Jeg våknet til den slafsende gomlinga og kjente deretter kjeven som dyttet borti hodet mitt gjennom teltduken. Jeg dæljet neven over snuta så hardt jeg kunne og vi klynket begge to, men hun gav seg ikke. Til slutt rasket vi ned teltet og søkte tilflukt på jentedoen på leirplassen. Guttedoen hadde to tyske turister allerede okkupert etter at den samme hyena hadde forsøkt å spise opp en av teltstengene.

Vi parkerte i hvert fall bilen like foran teltet, slik at vi skulle sove litt mer beskyttet, inneklemt mellom bilen og et stort mopane-tre. Og godt var det, for ellers er jeg ikke sikker på om jeg ville vært i stand til å fortelle noe som helst.

Det hjalp ikke mot elefantene. Jeg våknet en gang tidlig på natten av løvet som drysset ned over teltet og av elefantene som brøt av svære grener et sted over meg og knasket i vei. Det sies at elefanter aldri vil tråkke på et telt, men man føler seg jævlig utsatt og ynkelig liten likevel. Mentalt ser jeg for meg en elefant snuble over teltsnora og ta et støttesteg og tråkke oppå meg. Hun registrerer kanskje så vidt en liten ujevnhet i bakken før hun ufortørnet fortsetter å røske ned treet, og ujevnheten er…jevnet ut. Men hun gjorde ikke det, elefanten altså, hun bare spiste seg ferdig og vandret avgårde igjen. De gjør som regel det. Som regel…

Jeg hørte den gærne dyrlegen, som insisterer på å sove på taket på bilen, børste av seg blader og kvist og puste lettet ut.

Jeg våknet at noe slo inn i bilen og deretter et hjerteskjærende skrik, og veterinæren som mumlet: Fucking hell. Get into the car, get into the car. NOW! Den måneløse natta er full av lyder. Hyl, skrik, knurring og brøling. Det er overalt rundt meg. I hvert fall føles det slik.

Jeg åpner en liten sprik i teltet og forsøker å venne øynene til bekmørket. Jeg ser nesten ingenting, bortsett fra konturene av kameraten min som fremdeles ligger på taket og anspent følger med på noe på den andre siden. Pulsen slår over i overdrive umiddelbart. Jeg fumler med bilnøkler og lommelykter. Vi presser oss inn fra førersiden alle sammen. Vi trykker oss sammen og innser at heftig action utspiller seg bak bilen et sted. Vi skrur på tenningen og setter bilen i revers. I ryggelysene bak ser vi konturene av dyr. Lions, hvisker dyrlegen. A whole fucking pride of lions.

Vi starter bilen og snur den forsiktig, for å få mer lys og bedre sikt.

Rett foran oss kjemper fem løvinner om en liten antelope som allerede er slitt i flere deler og helt uidentifiserbar. De knurrer og slår etter hverandre, viser tenner og legger ørene bakover. De haler og drar i hver sin ende så hårdottene flyr.

Vi sitter storøyde, gapende og passive en stund, før vi våkner til liv og frentisk begynner å lete frem kameraer og lommelykter.

Løvene bryr seg ikke om oss eller flombelysningen. De har matauke og alle konsentrerer seg om å få tak i mest mulig av antelopa. De vet så klart at byttedyret er altfor lite for hele flokken.

Små løveunger kommer snikende ut fra buskene rundt oss. De har ligget i skjul mens de voksne jaktet. Til sammen er de 12 stykker, fem voksne og syv unger i ulik alder.

Det tar mindre enn en halvtime før antelopa er fortært, med hud og hår. Alfahunnen samler troppene og trasker avsted. Vi følger etter dem et lite stykke før vi vender tilbake til leirplassen.

Morgenen etter klarte jeg så vidt å identifisere nattmaten. Det var en liten bushbuck som jeg tok bilde av like før solnedgang kvelden før.

Du finner flere fotosafari-innlegg hos Petunia

Vurdert til: av 62 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende