Jeg er hjemme. Jeg har det bra, er her jeg vil være, bør være og skal være. Og vanligvis er jeg ikke det minst i tvil om dette… Det vil si, det er inntil jeg får en flybillett i hånda hvor det står WDH-FRA-OSL…
OSL?!…Åh, OSL…det er…hjemme det. Oslo, Norway… Det går opp for meg i det jeg tar steget ut fra det luftkondisjonerte reisebyrået og setter foten på brennhet asfalt. Akkurat i det den afrikanske sola blender meg og hånda automatisk strekker seg mot solbrillene. Også settes diverse mer eller mindre (u)avhengige tankeprosesser og handlinger i gang…
Jeg må kjøpe gaver. Faen, hva skal jeg kjøpe…? Helvetes flue! Blikket saumfarer souvenirsjappene langs veikanten og jeg slår av et par ord med en selger her og der, men alt er så…vanlig. Biltong, tenker jeg. Biltong er en bra gave til Mor & Far, litt tørket viltkjøtt til kald øl en varm norsk sommerkveld. Ja, helt klart…biltongen må med.
Jeg forkaster tregiraffer og elefanter og masker som uansett ikke har noen verdi for folk som aldri har vært i Afrika. Historien bak forsvinner liksom. Det vil si, den har jo aldri vært der. Vennene hjemme kan jo ikke komme med en skilrding om hvordan det var å kjøpe tregiraff på et åpent market i Afrika. Og da er mye av poenget borte. Bøker med fine bilder..? Ja, kanskje…men ærlig talt. Finnes det noe mer unyttig? Man blar fort gjennom et par ganger og deretter…ja, ligger den på stuebordet og samler støv. Jada, fotografiene er fine de…men, so what?
Så jeg fortsetter traskingen langs gatemarkedet, veiver bort ei irriterende flue og en og annen i overkant innpåsliten selger og tenker på gaver og at jeg er tørst. Og at dagen som startet med frost har blitt riktig så god og varm, ja litt for god og varm, så jeg tar av meg det ytterste laget med klær. Løk-prinsippet…det er et viktig tips for påkledning i Afrika midtvinters. Det er mye lettere å tenke på ting jeg må ta med meg fra Norge, enn hva jeg bør ta med meg til. Er det et tegn på at jeg begynner å slå rot i Afrika, når souvenirene har mistet sin eksotiske glans, mens vaniljesukker, klippfisk og brunost har fått opphøyet status…?
Jeg kommer…hjem…?…til sommer. Til lange dager og lyse netter. Til mennesker som natterangler til over midnatt. Her nede regnes klokka 21 for midnatt, og nåde den som forsøker å ringe etter den tid!
Til byer man kan spasere bekymringsløst i også i de sene nattetimer helt på egenhånd…. Her forter jeg meg hjem når jeg ser solnedgangen nærmer seg med mindre jeg har en bil jeg kan forkanse meg trygt i. Her ser man etter potensielle hi-jackere i gatekryssene. I Norge må man bare være litt forsiktig fordi man ikke kan vite helt sikkert om den dama i rullator faktisk kommer til å stoppe og vente på grønn mann.
Og til natur der den største bekymringen er jordveps og en og annen stusselig huggorm. Ingen mambaer, skorpioner, Big Cats eller krypskyttere. Til makrell og salt sjø. Til båtliv…sukk…
Og til harryfester og til gutta som har opplevd alt og som forteller gamle historier vi alle har hørt fra før…som alltid vil kjenne deg best, selv om du har vært borte fra dem i flere år.
Og slik vandrer tankene frem og tilbake…
Jeg kjøper en flaske vann og snakker autmatisk afrikaans med mannen bak disken. Valget av språk faller naturlig, automatisk… Så tenker jeg et par tanker på engelsk, noe jobbrelatert jeg ikke har ordforråd til å tenke på norsk lenger, før tankene slår over til norsk og den kommende Norgesturen.
Anywhere I may roam where I lay my head is home, synger Metallica. Åh nei du, så enkelt er det ikke gitt, svarer jeg. Men sangen er bra likevel…
Men hvor er Hjemme da…litt her…og litt der…? Er jeg i en overgangsfase eller vil det alltid være slik? Og hvorfor kommer hjemmelengselen først når jeg vet at jeg skal…hjem…?
av 49 lesere
