Jeg var på kino i helgen, og det er jeg såpass sjelden at filmene jeg ser stort sett gir inntrykk…rett og slett fordi de er på stort lerret tror jeg…ikke nødvendigvis fordi de er så bra. Men helgens filmer var bra, Blood Diamond og The Departed. Nå tror du kanskje at jeg er en die hard Leonardo DiCaprio-fan, men det er jeg ikke…ehem…det var jeg ikke… Faktisk var jeg nesten det stikk motsatte…eller i hvert fall totalt likegyldig. Leo-feberen nådde liksom aldri meg…selv da hele verden slet med Titanicepidemien. Jeg var immun mot Leo… gi meg Johnny og Brad og Orlando anyday, men Leo kan du beholde. Ok, hvis noen hadde kastet han etter meg…kanskje…men …han var liksom litt for pinglete og soft.

Men pingla har vokst opp…noe de fleste av oss tross alt gjør, men hodet mitt henger ikke alltid med når det gjelder skuespilleres aldringsprosess. Drew Barrymore kan leke engelen til Charlie så mye hun vil, men hun vil for alltid vaere den lille jenta i ET. Men…Leo har gjennomgått en magisk forandring siden sist jeg så han…Han er blitt Mann (!) med skjeggvekst og hår på brystet og sterke armer og linjer rundt øynene…og han har jo for pokker blitt sexy! Dette er nesten som eventyret om den stygge andungen og dette trodde jeg aldri jeg skulle si… Og mens jeg er i gang kan jeg like godt innrømme at jeg tror jammen meg han til og med viser takter til å ha talent (eller var det bare sex appealen som overskygget slett skuespillerinnsats?). Selv om zim-engelsken (eller var det et forsøk på engelsk med afrikaans aksent?), kanskje ikke var helt overbevisende i Blood Diamond, i hvert fall hvis man vet hvordan den skal høres ut, gjorde han en god innsats, og enda bedre var han i The Departed.

Og by the way…siden jeg er innom temaet Kjekkaser…Gi Djimon Hounsou en Oscar please…Jeg vil se han i smoking oppe på det podiet…

Kremt…jeg tror det er best å runde av der…ellers kan dette ta fullstendig av…

Vurdert til: av 42 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg var på nippet til å ville skilles i helga. På grunn av total mangel på empati.

Hva er vel lørdagsmorgen uten nykokt kaffe?  Eller en hvilken som helst annet morgen for den saks skyld. Denne livgivende drikken. Lukten som fyller kjøkkenet når en ny pose åpnes, eller når man til og med tar seg tid til å male bønnene selv. Den glade lyden av dråpene som fyller kjelen og tanken på den rykende varme koppen. Jeg har et fast morgenrituale og kaffen er hovedingrediensen, med en dash soloppgang, fuglesang og morgendis. Dagens første kopp inntas på verandaen mens jeg ser at savannen våkner til liv. Eh, ja…hvor var jeg. Jo, på nippet til skilsmisse.

På lørdagsmorgen bestemte nemlig kaffetrakteren å takke for seg. Den som alltid har adlydt blindt på kommandoen På/on gadd ikke å komme med en aldri så liten surklelyd en gang. Steindau, med andre ord. Etter en hel del forskjellige gjenopplivningsforsøk måtte jeg til slutt innse at slaget var tapt. Rest in peace, min trofaste følgesvenn.

Etter en liten sørgehøytid meldte koffeinbehovet seg for fullt, men Halvdelen innså ikke alvoret i situasjonen: What’s the big deal. Have a cup of tea! Geeez… Dette er noe bare en ignorant ikkekaffedrikker kan finne på å si. Resultatet var at den normalt sedante kona tente på alle pluggene som allerede verket etter koffein, og Halvdelen innså fort at det var et prekært behov for å få tak i en ny kaffekoker for å gjenopprette husfreden.

I utgangspunktet skulle vi bare ha en helt normal kaffetrakter…

Men der sto den. En vidundermaskin i rustfritt stål og med et imponerende utvalg duppeditter, brytere og varsellamper. En vidundermaskin som uten tvil ville lag verdens beste kaffe (hvis jeg for mitt bare liv kunne forstå hvordan den fungerte) , og som hadde en prislapp som fikk Halvdelen til å blekne om nebbet og mumle noe om en halv årslønn. I en siste krampetrekning forsøkte han fortvilet å dra meg med bort mot de vanlige, kjipe kaffetrakterne, men så klart…det var for sent. Må ha den, bare MÅ ha den!

Nå er jeg den stolte eier av en kaffemaskin som, i følge brukermanualen, kan gjøre stort sett alt bortsett fra å fly, selv om jeg må innrømme at den ikke har overbevist i støvsuging og matlaging ennå heller, men som fredsmekler er den aldeles utmerket og husfreden er gjenopprettet, sola skinner, fuglene synger…og…

om litt er kaffen klar…

Riktig god dag til dere alle!

Vurdert til: av 44 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Just get your sorry ass over here, Alberto! This is the promised land…

Ordene kom seilende inn gjennom kjøkkenvinduet med ettermiddagssola og brisen. De hadde blitt uttalt som lette, ivrige, glade lyder som liksom kom byksende inn i vinduet, men ble kontant slått paddeflate av svigerfars fluesmekke. Nå lå de livløse på kjøkkenbordet, innimellom søndagskaker og kaffekopper og familien rundt bordet skulle ønske de ikke hadde hørt dem. Men det var for sent så klart…ekkoet gjentok budskapet i alles hoder og samtalen forstummet.

- Hvem er Alberto? Spurte svigerfar resten av forsamlingen. Alle trakk på skuldrene, bortsett fra Halvdelens yngste søster som så ut som hun forsøkte å gjemme seg under bordet.

- Hvem er Alberto? Stemmen var mer bestemt denne gangen.

- Alberto er Søstern’s kjæreste, mumlet yngstedatteren. Eh, ja…det er sikkert nå jeg bør nevne at en av søstrene fremdeles er i Mexico. De fikk ikke lov å reise jorda rundt alene, men skulle holde sammen i tykt og tynt. Det må man jo kunne si at de har gjort…

- Og hva gjør Alberto? Spurte svigerfar med en enelse optimisme i stemmen. Den nyeste svigersønnens fortid med utaggerende festing og narko skulle det liksom mye til å slå i en konservativ namibisk bondes øyne.

- Well…he used to be a soldier…I don’t think he is doing much at the moment. He can’t read and write so it’s difficult for him to find a proper job in so he worked a bit elsewhere in

- As a soldier? spurte Dragen vantro.

- There’s your hunting guide! sa Halvdelen, men denne kommentaren ble slett ikke tatt godt imot så vi fant det best å gjøre en hastig retrett til vår egen hule.

Nordkvinnens status ble oppgradert fra nyvasket, temmelig hvit sau til det gullende rene Lambi-lammet uten et eneste lite støvkorn på rullebladet da meksikaner Nr 2, med en fortid som…leiesoldat…?…meldte sin ankomst…

Kjære svigerinner…hvor graver dere frem disse mannfolka fra? Med sivilingeniørutdannelse og doktorgrad og med hele verden å velge fra skulle man tro at dere i hvert fall kunne finne menn som kan lese og skrive.

Love moves in mysterious ways…

Vurdert til: av 46 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi har et helt spesielt bånd, du og jeg.  Og det trekker meg tilbake gang på gang. Jeg kjenner dragningen nå.

Jeg lever godt uten, men når jeg vet at gjensynet nærmer seg kjenner jeg lengselen, savnet og gleder meg til møtet.

Jeg nærmer meg kilometer for kilometer.

Jeg teller minuttene og følger med trip-telleren.  Utålmodigheten river i kroppen og får meg til å kjøre altfor fort.

You don’t know what you’ve got ’till it’s gone, har noen sagt.

Men i dette tilfellet er det stikk motsatt.

Jeg vet ikke hvor mye jeg savner havet inntil jeg dypper tærne i sjøen. Hører bølgene slå mot sanden, kjenner lukten av tang og tare og smaker saltet på leppene.

Du er en trofast venn jeg alltid kan vende tilbake til.

Som nynner meg til søvn gjennom bølgenes monotone vuggevise.

Som et orakel…i bølgene og horisonten finner jeg svar.

Vurdert til: av 45 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter at meksikaneren hadde sett mitt tafatte salsa-forsøk gjorde han en rask oppsummering og kom frem til at jeg var et stivt, alkoholisert vesen. Deretter overså han meg fullstendig og over hodet mitt spurte han Halvdelen hvorfor i all verden han hadde giftet seg med akkurat meg. Halvdelen er en bra kar og svarte det eneste rette: Because I love her (og takk og pris for det), men det meksikaneren egentlig ville at Halvdelen skulle fortelle om var hvordan norske kvinner er…selv om spørsmålet hans kanskje ikke var helt klart.

Well…begynte Halvdelen nølende. Deretter la han ut om hvor fantastisk naturen i Norge er. Han beskrev fossefall og isbreer. Hardangervidda i høstfarger, molteplukking (incredible that people want to harvest something so disgusting, but the hiking is nice), sopplukking og makrellfiske. Han fortalte om lange, lyse sommernetter og korte, mørke vinterdager. Deretter fortalte han hvor mye en øl koster ute på restaurant og meksikaneren nikket og sa at da var det jo forståelig at vi endte på flatfylla når vi var i utlandet og hadde tilgang på billige drikkevarer. Men hva med folket da? Hva med nordmenn…og ikke minst nordkvinner?

Ja, kjære nordkvinner og menn…hvordan tror dere en utskremt afrikaner opplever oss? Hva vil du si er norske særtrekk…på godt og vondt?

Vurdert til: av 46 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- You must feeeeeel the music, sier meksikaneren og vugger herlig i takt med musikken mens han gestikulerer på en måte som sikkert egentlig er ment som oppmuntrende, men som gjør at beina mine begynner å slå røtter i flisene på kjøkkengulvet.

- But what’s wrong with your hips, my dear….move your hips! sier han da jeg usikkert forsøker å følge trinnene og bevegelsene hans. Salsa is just feeeeeeling the music…forklarer han.

Jada, tenker jeg, just feeeeeeeling the music…og hvordan i helvete klarte jeg å rote meg opp i denne situasjonen i utgangspunktet…? Litt for mye rødvin til å ha vett til å si nei…og litt for lite vin til å være i stand til å føøøøøle musikken. Jeg innser at redningen er rett foran meg og griper begjærlig etter vinglasset i meksikanerens hånd, men han er litt for kjapp og løfter glasset ut av rekkevidde.

- Wow, too close! utbryter han da jeg kolliderer med vaskeballmagen hans.

- I…I need to soften up a bit, forklarer jeg og heller innpå med rødvin. Det hjelper litt…men om det er fordi jeg blir ustø, eller om jeg faktisk mykner opp i hoftene vet jeg ikke helt. Jeg forsøker veldig… veldig…å føøøøøle musikken og ser på meksikaneren som svinger rundt på kjøkkengulvet mitt med et tomt rødvinsglass som partner.

Etter et par melodier gir jeg opp, og stiller meg ved siden av Halvdelen som står lent mot kjøkkenbenken og ser på opptrinnet. Han applauderer innsatsen min og fyller opp vinglasset.

- Norwegian stiffness syndrome still going strong? spør han.

Jeg nikker bekreftende…og innser at jeg kan fremdeles ikke danse…

Vurdert til: av 43 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Du tror kanskje at du har giftet deg inn i en fantastisk familie, men be aware…på et eller annet tidspunkt blir svigermødre til…ja, svigermødre. Dette kan gi seg utslag i en rekke forskjellige handlinger. Den klassiske er at hun påpeker at hun er et bedre husmoremne enn du noen gang kan håpe å bli. Og har du ingen ambisjoner om å avansere i husmorkarrieren kan hun kanskje hinte om at det burde du ha hvis du skal være i stand til å ta deg tilfredsstillende godt av sønnen hun under tvil har overlatt i din varetekt.  Min svigermor er som alle andre svigermødre…snill og hyggelig…kremt…det meste av tiden…

I det siste har hun kommet opp med en ny, fiffig svigermorstrategi som setter alle, inkludert mannen og resten av barna totalt ut av spill. Hun har i det stille begynt å kjøpe opp eiendelene våre. Inspirert av nasjonal landreform-politikk…? Ekspropriasjon er i utgangspunktet noe jeg ville trodd en hver hvit farmer i Afrika ville holdt seg langt unna.

Inntil nå har vi lånt campingutstyr av hverandre når vi trenger det, men Halvdelen og jeg har innsett at disse idylliske dager er over.  I det siste, når svigers eller noen av Halvdelens søsken har lånt ting av oss setter hun penger inn på kontoen til sønnen istedet for å returnere tingene. Ja, og når vi spør om vi kan få de tilbake, så påpeker hun at de jo er hennes. Hun har betalt for dem. Og legger gjerne til at hun ikke synes noe om at vi sliter og skitner til campingutstyret hennes. Men, forklarer hun strålende, vi er så klart hjertelig velkomne til å låne utstyret hvis vi trenger det…og tar godt vare på det…

Vurdert til: av 41 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stille fra min kant, synes du…? Vel, jeg er ivrig tilskuer til et spennende sosialt drama som utspiller as we speak…eh…write…

Førjulshelvete var over. Nå kunne vi slappe av med en early bird eller to og deretter noen sundowners. Halvdelen og jeg satt i hver vår fluktstol og sløvet i skyggen på verandaen med en mugge mojito mellom oss. Faen, sa Halvdelen og pekte på en støvsky som fortalte oss at en bil var på vei til gården. Venter vi gjester? Vi kjente igjen bilen til en av Halvdelens søstre og pustet lettet ut over at vi kunne fortsette å sløve i fluktstolene og ikke trengte å leke vert og vertinne. Gi dama en mojito og hun er lykkelig…

Bilen rullet opp foran huset og ut stormet det en meksikansk narkolanger og en helt annen søster…

Halvdelen og jeg satte mintbladene i halsen. Dragen som kom ut på verandaen for å hilse eldstedatteren velkommen bleknet synlig i sommersola. Deretter ropte hun skingrende på mannen. Halvdelen og jeg sendte hverandre et forventningsfullt blikk før vi lente oss tilbake i fluktstolene og antok stilling som nysgjerrige observatører…også kalt fluer på veggen.

- Mum, dad we are home! strålte yngstedatteren.

- Let the game begin, mumlet Halvdelen og tok kylte ned resten av mojitoen. Deretter begynte vi å fnise…det lå an til å bli en interessant jul.

Vurdert til: av 43 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende