Ja, noen av dere har fått med dere at jeg…kremt…har fått forbud mot å reise tilbake til Indonesia. Om forbudet fremdeles er gyldig vet jeg ikke, jeg har bare satt et stort rødt kryss over Indonesia på kartet og fokusert reiselysten mot andre land…for som flere av dere har påpekt…det er jo mange andre land å ta av… men innskrenkede valgmuligheter er irriterende…

Hvordan har det seg at en søt, yndig, blond nordkvinne (kremt…kremt…) presterer å bli svartelistet i Indonesia…?

For å gjøre en lang historie litt kortere…da jeg var 19 ble jeg invitert til å delta på en internasjonal studentleir i Indonesia. Ja, nå høres jeg sikkert ut som en speider…og hadde jeg tenkt meg litt om, ville jeg kanskje innsett på forhånd at dette ikke var tingen for meg, men kløinga i reisefoten overdøvet alle varselklokker og mer rasjonelle tanker, så jeg pakket sekken og dro. Det var en jævlig strabasiøs reise…

Vel fremme i Jakarta ble jeg dresset opp i en altfor liten, men heldigvis veldig elastisk grilldress (indonesiske jenter bruker normalt str xx small) og fikk utdelt en diger plakat med noe som skulle forestille det norske flagget. Da jeg påpekte at dette var det islandske flagget rakk de på skuldrene og mente det var nære nok….Det ligger jo som en klynge rundt Nordpolen alt sammen, gjør det ikke? Ja, man mener kanskje det når man bor i et av verdens største land som ville bredt seg fra Norge til langt ned i Sentralasia et sted. Derette ble jeg satt på en buss med destinasjon Vest-Java. Med andre ord ingen eventyr-ekspedisjon på Borneo eller Papua for Chirurus del…

Etter å ha blitt matforgiftet under middagen kvelden før og kjempet med en flokk rotter om retten til å bruke doen den natta hadde humøret nådd et hittil ukjent lavmål… Så da noe som lignet en brannalarm satte i gang å ule klokka fem om morgen trakk jeg teppet over hodet og latet som jeg ikke hørte. Noen få minutter etter kom to små indonesere brasende inn på rommet mitt, trakk av meg teppet og tredde på meg grilldressen…det skal sies at de slet litt med påkledningen, men de klarte det til slutt.

Deretter dyttet de meg ut av bygningen og ut på en åpen, flombelyst plass. Der sto alle de andre deltakerne på rekke og rad. Noen andre utenlandske glippet med øynene mot det sterke lyset og så like fortapt ut som jeg følte meg, og en hel drøss indonesere boblet over av iver og entusiasme. På en av bygningene hadde noen hengt opp en diger plakat av president Suharto. Det var på tide med marsj-trening…ja, i skikkelig militærstil. Vending til høyre, vending til venstre….og på stedet hvil. Og innimellom et kamprop og en kamphilsen til Suharto der oppe på veggen.

No fucking way! Tenkte Chiruru og trampet ut av oppstillingen med retning soverommet. Ja, og det var da alt satte i gang…

Noen indonesere forsøkte å holde meg tilbake, men det sier seg selv at det trengs ganske mange indonesere for å holde tilbake en sint Big Mama…så til slutt gav de opp og lot meg strene tilbake til rommet mitt.

En halvtime etter banket det på døren og da jeg åpnet sto det fire uniformerte politimenn på utsiden. Det gjorde underverker for samarbeidsviljen min…let me tell you. Jeg har en dyp respekt som grenser til paranoia og fobi for norske politimenn. Ja, skrekken er så pass ille at noe av det mest våggale jeg har gjort i følge meg selv, var å kysse en politimann for å få en knute i russelua. Jeg har alltid ment at jeg må ha vært kriminell i mitt forrige liv. Indonesiske myndigheter er ikke spesielt imponert over lovlydigheten min i mitt nåværende heller…men dette var et lite sidespor.  Jeg oppdaget fort at norske  politimenn bare er kjekke, snille menn i forhold til armerte indonesiske… Dessuten snakker norske politimenn norsk, og ikke indonesisk. På elendig engelsk lovet de meg at de kunne droppe håndjernene hvis jeg gav dem mitt ord på at jeg ville være samarbeidsvillig og ikke voldelig slik jeg hadde vært tidligere på dagen…voldelig…jeg?! Men ok, jeg lovet å være snill som et lam…

De kjørte meg til den lokale politistasjonen og satte meg i et avhørsrom. Omsider dukket det opp en politikonstabel som uttrykte stor misnøye over mine opposisjonstakter. Jeg var en dårlig innflytelse for resten av deltakerne og passet helt klart ikke inn i ungdomsleiren. Nei, det kunne jeg si meg enig i…

Han kikket gjennom papirene mine og oppdaget at jeg skulle studere ex.phil på Bali etter ungdomsleiren og at jeg derfor hadde et ekstra langt turistvisum. Han ringte til den norske ambassaden og jeg hørte han beklaget seg fælt over at Norge hadde sendt ungdom til Indonesia som ville spre politisk propaganda…Deretter kom den norske ambassaden meg til unnsetning og foreslo at jeg skulle få bli værende i Indonesia på en forutsetning; at jeg holdt meg på Bali og ikke reiste rundt i landet. Politikonstabelen godtok dette, men mente det var nødvendig å holde øye medd meg, og krevde derfor at jeg en gang i måneden skulle melde meg på politistasjonen i Kuta, og at jeg kunne bli kalt inn til stikkontroll innimellom. Etter å ha tatt fingeravtrykk og bilder fra alle vinkler som en straffange, ble jeg satt på et fly til Bali.

Fremme på Bali ble jeg møtt av en politieskorte som kjørte meg til den landsbyen jeg skulle bo i. De informerte vertsfamilien og alle var vel underforståtte med at de ikke måtte la seg lure av denne tilsynelatende uskyldige, filosofistudenten. Ja…og deretter begynte ex.phil…Og nå kunne jeg skrevet en masse om kjekke backpackere og ikke minst sexy australske surfere, men…kremt…det er kanskje bedre å hoppe over akkurat denne delen av Bali-oppholdet…

På avreisedagen sto vi i en lang rekke foran innsjekkingsskranken på flyplassen i Denpasar. Da jeg overrakte passet mitt til mannen i sikkerhetskontrollen, stengte han luka og tok med seg passet og forsvant. Det varte og rakk før han kom tilbake med sjefen. Han stirret morskt på meg og sa noe om at boy, are we glad to get rid of you. Og i det de stemplet meg ut av landet, bad de meg innstendig om å ikke komme tilbake med det første…We would really appreciate it if you do not return any time soon…

Nå reiser jeg med en viss føre var-holdning og all informasjon om andre land der det er lett å erte på seg myndighetene tas i mot med takk…

Vurdert til: av 45 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Noen ganger kan landskapet, menneskene, lydene og luktene miste sin magi. Bli like kjedelig grå og overskyet som en norsk høstdag med duskregn. Fargene mister litt av sin skarphet, fuglenes sang føles mindre intens og eksosen overdøver duften fra den blomstrende mimosaen. I rushtrafikken lengter jeg bort, til steder jeg ennå ikke har sett, smaker jeg ennå ikke har smakt og dufter jeg ennå ikke har luktet…

Vurdert til: av 44 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Du er verdens vakreste har jeg hørt…fra pålitelige kilder.

I en alder av snart én time er du allerede Queen of the World og verdens midtpunkt. Foreldrene dine har startet en ny tidsregning og deres verden, ja hele deres univers, har fått en ny akse å spinne rundt.

For meg har du vært den ultimate manifestasjonen på endring; at en fase i livet uvilkårlig er forbi. En fase jeg har klynget meg til og ikke villet gi slipp på. Ja, jeg innrømmer det…tiden vi har ventet på deg har ikke alltid vært preget av glede og forventning for min del. Ikke ta det personlig, lille pike. Det var ikke deg, men mer hva du representerte.

Men nå er du her…du ankom med brask og barm. Først gav du moren din en versting-graviditet av de helt sjeldne, deretter avrundet du med en formidabel 24-timers fødsel som holdt på å ta knekken på henne. Faren din gikk i dørken så det sang… Vet du, jeg tror ting bare kan bli bedre fra nå av…

Du skal vite, lille pike…at du er helt spesiell. Også for meg…

Verden ligger for dine føtter, den skal utforskes og oppleves. Uendelige muligheter venter på deg. Ikke vær redd for å forfølge drømmene dine. Lev livet til det fulle.

Livet vil føre deg gjennom mørke daler, men også lede deg opp på toppene i det solfylte høyfjellet. Du skal elske og bli elsket…Du kommer til å gjøre foreldrene dine stolte og lykkelige, men også holde dem på tå hev og gjøre dem bekymret til tider.

Jeg håper du vil være mest lykkelig og at livet ditt blir fylt med glede og latter, selv om det kommer tunge stunder også.

Du har nettopp startet på livets vei og vil stå overfor uendelige mange veivalg. Forhåpentligvis vil du som regel velge riktig, men noen valg vil kanskje lede deg i feil retning, i hvert fall i følge foreldrene dine…

Ja, de vil gi deg klare grenser lille venn, og noen ganger kommer du til å syntes at de er strenge og vanskelige, men du skal vite allerede nå at du er priviligert og heldig. Hvis jeg kunne velge foreldre, tror jeg dine ville stått høyt på ønskelista.

Men…enkelte grenser er til for å brytes…

Og det er der jeg kommer inn i bildet…i en av avkjøringene som leder bort fra allfarveien. Jeg kan lære deg mye, lille pike…men la det forbli en hemmelighet mellom oss to inntil videre, for jeg har avlagt hellig ed til foreldrene dine om at jeg skal gå foran som et godt eksempel og ikke gi deg ville og opprørske idéer… ennå…

  Velkommen til verden

(17.00, 24 Oktober 2006) 

Vurdert til: av 45 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg lever i en verden der barnefødsler, bleieskift og gulping er hoveddiskusjonstemaene for tida, og jeg er en passiv tilskuer. Forventningene øker, og sammen med dem: Gruppepresset. Til bryllupsdagen vår fikk vi en pakke Pampers av svigers, ment som en spøk så klart, men det er vanskelig å lukke øynene for budskapet. Jeg smilte et sammenbitt smil tilbake.

Men verst er det i vennekretsen. I enhver sosial sammenheng kommer standard-kommentaren Er det ikke på tide med ei bolle i ovnen for dere?

Jeg tror jeg mangler et Trangentilåreproduseremeg-gen, bedre kjent som den Biologiske Klokka. De siste par årene har jeg tatt meg selv i å stoppe opp innimellom for å lytte og spørre meg selv: Hører jeg antydningen til en lav tikking i bakhodet et sted? Men hver gang kommer jeg til samme konklusjonen: Nei, jeg gjør ikke det.

Ei venninne sa en gang at det er som å stå på kanten av stupebrettet og lure på om du skal hoppe eller ikke. Hun hoppet så klart.

Jeg er den minste jenta i flokken. Vi står der i kø foran stupebrettet og en etter en hopper de. Noen venter litt. De står der ute på kanten og manner seg opp til møtet med vannet, andre bare bykser i det uten å tenke seg om i det hele tatt. Jeg står der og venter på tur. Huden er kald og nuppete av gåshud. Leppene blå og jeg slår armene rundt meg selv for å varme meg. En etter en hopper de.

Det er ikke hoppet i seg selv jeg er redd for, det er…jeg vet ikke helt hva det er.

Er jeg redd for hengepupper og dissende mage? Nope, det har jeg allerede.

Er jeg redd for endeløse timer med smerte som, i følge Marian Keyes, er som å presse ut en vannmelon fra…ja, du vet? Nope, faktisk heller ikke, selv om det jo ikke høres spesielt fristende ut.

Men det kan være skrekken for ansvaret resten av livet, i kombinasjon med tapet av friheten til å gjøre hva jeg vil, når jeg vil. 

I retrospekt er jeg ikke sikker på om jeg vil utsette meg selv for anstrengelsen det må ha vært å forsøke å oppdra meg og Lillebror (All ære til dere, mamma og pappa, dere klarte tross alt å gjøre oss halvtamme). Først var huset en erklært krigsone i 18 år, og deretter, da freden endelig senket seg i heimen, begynte vi med grensesprenging. Grensesprenging er morsomt for alle andre enn foreldrene dine og de som så uheldige å stå litt for nærme når sprengingen skjer, så kalt pårørende. Vi snakker om forskjellige grenser. Jeg holder meg hovedsakelig til landegrenser, mens Lillebror er en jævel til å bryte fartsgrenser.

Resultatet er det samme: En desperat mor som gråter sine modige tårer og lurer på hvorfor begge barna hennes har som mål å gi henne nervøst sammenbrudd i 60-årspresang. Typiske mamma-sitater: Til Chiruru: En afrikaner?!? Hvis du på død og liv MÅTTE gifte deg med en utlending…kunne du ikke funnet deg en svenske? Til Lillebror: Jaha, hjerterytmen din er litt ustabil ja… Ja, da vet du hvordan jeg har det HELE tiden! (sagt på sengekanten på overvåkningen der Lillebror lå med hjernrystelse og et litt stressa hjerte etter å ha gått rundt under et offshore-race).

Hvis jeg ble levert av storken uten Biologisk Klokke er det forsåvidt greit nok, det kan jeg leve med. Men jeg er ei vimse og jeg ser ikke bort fra at jeg har mistet Klokka en eller annen gang på livets vei. Kanskje har jeg ved en feiltagelse forvekslet min med en som tilhører en fjortis? Det i seg selv er en skremmende tanke. Det betyr nemlig at jeg kan våkne opp en eller annen gang i femti-åra og være klar som et egg, ja, bokstavlig talt, bare for å oppdage at egget er gått ut på dato. For lengst.

Fremdeles er det tid. Jeg står i køen ved stupebrettet og venter på tur. En etter en hopper de.

Har du hoppet? Eller blitt ufrivillig dyttet…?

Har du alltid visst at du ville ha barn?

Eller bare…ble det sånn?

Vurdert til: av 47 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nyheten om lillesøsterens narkolanger av en ektemann har satt i gang en aldri så liten prosess med bekjennelser i familien. Plutselig har alle fått det for seg at nå skal alle hemmelighetene legges på bordet…og en god del jeg slett ikke trengte å vite om svigers har kommet for dagen. Nok om det…

I nattens mulm og mørke bestemte Halvdelen seg også for å bekjenne sine synder…

- I have to tell you something…, mumlet han ved siden av meg.

- Mmmm, sa jeg i halvsøvne og ville helst tilbake til drømmeland så fort som mulig.

-I’ve also been in jail…

Tanken på drømmeland forduftet så klart som dugg for solen, eller i dette tilfellet drømmestøv i full orkan…eller noe sånt.

-What?! When?

- Oh, it’s long ago. I was only 16.

- For what? spurte jeg lysvåken.

- I tried to steal a cap in Sportsman Warehouse and was caught.

Ja, hva hadde jeg egentlig regnet med? At min snille, ordentlige, trauste ektemann skulle ha vært bankraner i sin ungdom? Likevel trakk jeg et lettelsens sukk og krøp sammen i sovestilling og mumlet noe om at det var ok. – No big deal…I’ve been deported from Indonesia, sa jeg halvveis i søvne.

Dette var opplagt et budskap sendt av den den ene hjernehalvdelen før den hadde konsultert den andre, for jeg våknet til igjen av at den andre oppgitt tenkte:  Hva? Sa jeg det? Helvete heller… Nanosekundet etter ble lyset på Halvdelens nattbord ble tent og han nesten ropte: WHAT?! Deported?

Han danderte putene sine opp mot hodegjerdet og var opplagt klar for å høre mitt forsvar.

- Well…it was just a stupid misunderstanding…, begynte jeg og hørte selv at det var litt tamt og lite overbevisende. – And it was also a long time ago. And I wasn’t really deported…I’m just not allowed to…return.

- It was for drugs, wasn’t it? spurte Halvdelen og virket så overbevist at jeg et øyeblikk lurte på om han hadde rett.

- No! No, it was for spreading political propaganda, svarte jeg endelig.

- What? You’ve never been into politics, forklarte Halvdelen, som om jeg ikke visste det selv.

- They thought I was a very….um….controversial and provoking person, sa jeg, og innså at jeg jagde bort alle muligheter for å gjenoppta søvnen hvis jeg ikke avrundet denne samtalen så fort som mulig, så jeg lirte av meg en forkortet og forenklet versjon av noe som kunne ha vært en veldig lang historie.

- So, you’re not allowed to enter the country? spurte Halvdelen.

- On departure the man in the passport control told me to not set my feet on Indonesian soil in the future, and I’ve never tested whether he was telling the truth…

-But it wasn’t drug related? insisterte han.

- No, of course it wasn’t drug related.

- And you were not actually trying to initiate a coup?

- What? No, of course not. The only reason I went to Indonesia was because of sexy Aussie surfer dudes… (Og la meg skyte inn at de er det en del av…)

Halvdelen anså tydeligvis forklaringen for å være god nok og gjorde tegn til å ville sove igjen. Heldigvis… Han snudde og vendte litt på seg for å finne en behagelig stilling og jeg hørte han mumle:

- Damn…And I’ve always wanted to go to Indonesia…

Vi lå side ved side i mørket og forsøkte å sove igjen.

– So you’re sure it wasn’t drug related? spurte han en siste gang.

-Yes! Yes, for Gods sake, ropte jeg litt oppgitt og slengte ei pute i hans retning. – The only time I’ve had anything to do with drugs was when I got high on magic mushrooms because I ordered mushroom sauce to my steak! Nei, hjernehalvdelene var helt klart ikke på nett…

- You what?! Lyset ble tent igjen.

- Hey! You’ve been in jail! påpekte jeg.

-For like 20 minutes for stealing a silly cap! Not for spreading political propaganda and munching magic mushrooms!

-I was NOTmunching!

-I said it was drug related! påpekte han og pekte formanende med en irriterende pekefinger.

­­-I refuse to have this conversation in the middle of the night. Turn off that damn light, sa jeg bestemt og snudde ryggen til Halvdelen.

Jeg kjente vibrasjonene i senga før jeg hørte latteren. Den bygde seg opp fra lydløs til hikstende gapskratting. Jeg kjente det begynte å rykke litt i mine egne munnviker og latteren jagde bort irritasjonen.  Jeg kjente armene hans trekke meg nærmere og hørte han hviske at jeg fremdeles var engelen hans, om enn med litt pjuskete, skitne vinger.

Vurdert til: av 47 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Thomas stirret fascinert på GPS’en og et waypoint vi stadig nærmet oss på den lille skjermen. Han leste navnet sitt på skjermen og pekte, og jeg forklarte at det var huset hans som var merket av.

Han kikket på kartet på skjermen og kjente igjen veiene. Vi tok til venstre i et veikryss (hvis krøtterstier i det åpne gresslandskapet kan kalles veikryss) og GPS’en indikerte umiddelbart veivalget vårt.

Thomas kikket seg over skulderen, stakk hodet ut av vinduet og kikket opp til gudene, men de gav han tydeligvis ingen svar. Jeg begynte å fnise litt da han ville kikke under bilsetet. Jeg kjente det mørke blikket hans feste seg på meg og gjorde en helhjertet innsats for å holde meg alvorlig. Jeg møtte blikket hans og han veivet litt med GPS’en.

- Dette er en skikkelig luring! utbrøt Thomas. – For det første vet han hvor jeg bor, og for det andre vet han til og med at vi er på vei dit akkurat nå!

Så ble øynene hans store og trillrunde: – Kan den spå fremtiden også?

Vurdert til: av 48 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det ljomet et høyt ‘NEEEEIN’, gjennom hele huset og jeg mistet kaffekoppen i ren forbauselse over notatene fra felten. Den Bedre Halvdelen kom stormende inn i overall og skitne slagstøvler, og svigerfar som målte opp rabiesvaksiner i grovkjøkkenet vaksinerte seg selv i forfjamselsen (men da er i hvert fall han sikret for det neste året…).

Vi løp alle etter lyden og endte på svigers kontor, der Dragen satt dirrende foran PC’n med Outlook Express åpen og printeren skrev på harde livet. Ordløs pekte hun på papiret i printeren og gikk stum ut av rommet og ut på verandaen. Hva i alle dager…?

Svigerfar røsket til seg mailen, leste kjapt gjennom helt til blikket hans stivnet et eller annet sted rundt halvveis nede på siden….uten et ord slapp han brevet til bakken og trasket etter svigermor. Den Bedre Halvdelen og jeg stirret måpende på hverandre, før vi begge to heiv oss over brevet på gulvet og endte i et voldsomt håndgemeng siden ingen av oss ville gi slipp og være sistemann til å lese. Til slutt kom vi til et kompromiss sammenfiltret på gulvflisene.

Yngstedatteren i huset bestemte seg for å reise jorda rundt for et halvt års tid siden. Hun bestemte seg for å begynne reisen i Mexico. Der ble hun værende…greit nok, selv om jeg personlig syntes hun kunne ha gjort et mer helhjertet forsøk på å få med seg noen flere land. Nå har hun (til stor overraskelse, på grensen til traumatisk sjokk) giftet seg med en straffedømt meksikaner som har rulleblad som et vondt år, og som for tiden ikke en gang har pass fordi han venter på rettsak. For narko… Han understreker at han elsker datteren svært høyt og at han har fått et nytt perspektiv på livet etter at han fant kjærleika…men for to bekymrede, konservative namibiske bønder er dette LITT i overkant…

Og de som trodde sønnen var splitte pine gærn da han bestemte seg for å satse på en udugelig norsk viking som verken kunne stryke tilfredsstillende eller lage ’ordentlig’ mat…

Mens svigers planlegger tokt over Atlanteren for å redde sin elskede, naive datter som de tror sitter fanget i et eventyrslott (a la Rapunzel), også kalt Cloud Nine, og uten bakkekontakt,  planlegger Halvdelen og jeg å starte opp med enten mariuhana eller opiumsvalmuer, det avhenger litt av hvor kompentansen ligger, siden vi nå har fått ekspertise inn i familien. Vi har stor tro på at dette vil bli langt mer innbringende enn vanlige, kjipe grønnsaker som man uansett får tak i i et hvilket som helst supermarked.

Vurdert til: av 50 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

587 brokkoli…

588 brokkoli…

58…Hva! En blomkål?! Hva i alle dager gjør den her?

Nei, nå står ikke verden til påske…

Vurdert til: av 45 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Døren til den avstengte karaokedelen i restauranten ble slått opp på vid gap og den velkjente lyden av norske stemmer nådde meg i den andre enden av lokalet.

Jeg drakk litt mer av vinen, og hørte på stemmene og allsangen…lekte med tanken om å trenge meg på…Men det ble med tanken. Jeg kastet et siste lengselsfullt blikk mot den muntre gjengen der borte. Jeg tømte glasset, og vandret ut i den mørke vårnatten. Dro jakka tett om meg for å beskytte mot kulden, men for en gangs skyld kom den innenfra.

Hjemmelengsel kan komme i mange former, noen ganger tar den form som ensomhet…

Vurdert til: av 42 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå skal jeg gi dere en oppskrift som kan testes ut neste gang dere er på safari. Men først, et par gode råd på veien…Ikke la noen viltvoktere se dere i action, med mindre dere kan vifte med offentlige papirer med masse stempler som sier at dere faktisk har tillatelse. Og ikke bli for overmodig…

Dessuten fratar jeg meg et hvert ansvar for hva som eventuelt måtte skje hvis dere følger oppskriften til punkt og prikke. Med andre ord…you are on you own. Det hjelper ikke å komme skrikende hvis noe går feil og skylde på meg…kremt…men sjansen for at dere kommer skrikende hvis noe skulle slå feil er kanskje….vel…liten. Ok, here we go…

How to catch a lion, step 1: Finn en passende nasjonalpark. Og nei, selv om parken i sentrum i Windhoek heter Zoo Park, så er denne lille plenen ikke egnet for the ’real deal’, men du kan eventuelt bruke noen av bronsefigurene til å trene på.

How to catch a lion, step 2: Få tak i en passende bil. Vi snakker altså ikke om en corolla eller golf, men et safari vehicle. Selv er jeg en trofast land cruiser-bruker, men noen sverger til Landys (forstå det den som kan…). En 4×4 pick up kan også brukes.  Hvis du skal leie bil, trenger du ikke å fortelle leiebil-firmaet nøyaktig ha du skal bruke den til…det kan nemlig føre til at excess’en blir skrudd opp betraktelig.

How to catch a lion, step 3: Nå tar jeg en Ingrid Espelid Hovig og hopper litt frem i oppskriften. Du vet, plutselig er alle grønnsakene allerede ferdigkuttet i små, søte boller. Jepp, det er der vi er nå…

I denne oppskriften betyr det at vi endelig er fremme i nasjonalparken. Flott safari, fine anteloper, digre elefanter, se for deg en naturdokumentar. Ok, det er her de fleste backer ut, og holder seg til vanlig safari. Og det er også her de viktige papirene kommer inn i bildet… Hvis du mot formodning har papirene stikker du innom viltvokterne og ber om en vannbøffel, levert på døren til et tidspunkt dere blir enige om, og i mellomtiden kan du finne en passende camp, sette opp teltene, kanskje ta en øl, se på dyrelivet og bare nyte…

Hvis du derimot ikke har papirene er dette tiden for å praktisere litt poaching, altså krypskyting. Og sorry, you’re on your own again. Dette har jeg ikke tenkt til å fortelle dere hvordan man gjør…jeg har altfor mange krypskyttere rekende rundt på farmen som det er…og norske bønder ville heller ikke bli særlig imponert.  Bruk fantasien, er det eneste rådet jeg er villig til å gi. Dessuten vil jeg råde dere til å få tak i noe stort, for eksempel en bøffel. Alt annet er borte før du rekker å trekke frem kameraet…

How to catch a lion, step 4:Ok, la oss ikke gå inn på hvordan dere fikk tak i den bøffelen, men nå er altså maten fikset. Og for de av dere med ømfiendtlig mage, kan dere scrolle ned til punkt 5, eller kanskje rett og slett droppe hele oppskriften…

For de av dere som fremdeles leser, dette er punktet med grisearbeidet. Men, jeg lover…it pays off! Slakting…jepp, et godt råd kan kanskje være å ta med en jeger på turen… Ok, kort og greit: Ta ut innvollene og bind dem fast i et tau slik at de kan slepes etter bilen. Resten av bøffelen danderes på en passende, åpen slette med god utsikt i alle retninger. Gjerne med litt kamuflasje for dere og bilen, men begrenset kamuflasje for løvene. Pass for all del på at de ikke kan snike seg opp usett bak dere!

Deretter kan dere kjøre en liten game drive og se på dyrelivet, og samtidig spre litt godlukt i nabolaget (ja, ikke dere da, men innvollene bak bilen…).

How to catch a lion, step 5: Tilbake på åstedet etter safarien rigger dere opp et skikkelig stereo-anlegg med passende musikk. Personlig anbefaler jeg Roaring Lions’ album Feeding Frenzy, no. 14, eller The Best of Howling Hyenas. Kjør på full guffe, eller i hvert fall det høytalerne kan tåle i lengden uten å at lyden blir forvrengt, len deg tilbake i fluktstolen og nyt en tidlig sun downer.  Pass på å jage vekk gribbene som kommer til å forsøke å snike i køen ved å rett og slett løpe veivende inn i fugleflokken. De kunne ha gjort kort prosess på deg hvis da hadde lyst, men de er noen pyser, selv om de er store….og mange…

How to catch a lion, step 6: Nå beginner det antagelig å nærme seg solnedgang og løvene våkner till liv. Hvis du har et høyt tre tilgjengelig kan du ta med deg kikkerten og klatre opp for å få bedre utsikt. PS, husk at en løve egentlig ikke er gul med oransj man selv om det var slik vi tegnet den på barneskolen. Den er som regel mer skitten grågulbrunoransj. Og på avstand ser de ikke spesielt store ut heller… Ikke bli oppe i treet for lenge. Det er på tide å forflytte seg fra fluktstolen og inn i bilen. OG BLI DER!  Ikke noe reking rundt i buskene fra nå av. Få gjort unna toalettbesøk, samle alt nødvendig utstyr inne i bilen.  Og så venter dere…og venter…og…

How to catch a lion, step 7: Rundt solnedgang pleier det å begynne å skje litt, i hvert fall hvis dere har fulgt oppskriften til punkt og prikke. De kommer traskende over savannen, med snuta i gresset der dere har kjørt med innvollene og baken rett til værs. De legger seg ned i utkanten av sletta og lytter til ’musikken’ dere spiller. Så klart er de litt satt ut av dette. De kan høre at det er tolv løver som gomler og spiser der ute et sted, men det eneste de ser er bøffelskrotten og gribbene og ikke så mye som en svart haledusk i sikte. Oj, nå kom jeg på at dere bør bruke et stereoanlegg dere ikke er spesielt glad i. I vårt tilfelle gjorde en hannløve kort prosess på høytalerne ved å røske ut noen kabler på en heller brutal måte…Etterhvert som de har saumfart sletta, blir fristelsen for stor og de trasker bort til matfatet. Og slik kommer de snikende…en etter en…

How to catch a lion, step 8: Når matauket er vel i gang, er det ikke mye som står i hodet på en løve, bortsett fra å sikre seg sin del av byttet. Nå kan dere kjøre nærmere. Ja, faktisk veldig nærme. Så nære dere bare vil…nesten. Men, et par råd. En løve er en katt, de snakker samme språk. Følg med ørebevegelsene, hvordan den vifter med halen, og om oppmerksomheten dens er rettet mot dere eller de andre løvene.  IKKE still bilen rett foran en stor hannløve. Det kan den tolke som en veldig provoserende handling (Typiske løvetanker i sådan stund: Jasså, du ypper ja!…Vel, la meg vise deg hvem som er sjefen her i gården… Og da kan det gå hardt utover en støtfanger eller et dekk).

How to catch a lion, step 9: Mens de spiser og alle krangler seg i mellom, kan du plukke ut ditt offer, finne frem dartgeværet og skyte løven med en bedøvende pil. Sikt på baksiden av låret. Dette svir noe alldeles for jævlig visstnok, og etterhvert som løven begynner å bli søvnig, trekker den seg bort fra matfatet og søker tilflukt et sted i nærheten. Følg etter med bilen. Etter omtrent fire minutter går den ned for telling, hvis bedøvelsen er av riktig styrke, og etter omtrent 6 minutter kan du forsiktig gå ut av bilen og bort til pusen. PS, pass på at det ikke finnes våkne løver i nærheten. Noen bør holde et konstant øye med de som fremdeles spiser.  Et godt råd er å proppe den bøffelen full av beroligende (ikke bedøvende) tabletter slik at resten av flokken er avslappet og litt høye.

There you go! You caught a lion!

Pass på å ta en grundig kikk på potene og klørne når du først har sjansen. Og sjekk de tennene! Dessuten kunne en hver løve trengt…vel, noe mer enn en liten kattevask…men, dette trenger jeg ikke å fortelle dere noe mer om. Dette kan dere finne ut på egenhånd.

PS! Regn med å bli vekket av løvebrøl gjennom hele natten, og bli ikke overrasket hvis de sniker seg rundt bilen og utforsker det campingutstyret dere eventuelt har lagt igjen på utsiden av bilen i løpet av natten. Sov med vinduene rullet HELT opp, eventuelt med bare en liten sprik for å få litt ventilasjon i løpet av natten. Og morgen etter, forvent at løvene fremdeles er i nærheten. Ingen toalettbesøk i buskene. Kjør heller et stykke unna nattens matorgie.

PS. Jeg føler det er på sin plass å forsvare denne galskapen…

Løven vi var ute etter var merket med et radiohalsbånd som skulle tas av, og jeg var med som en del av teamet som skulle darte den. Og ja…vi hadde de viktige papirene med masse stempler på…

Pictures from www.wildlife-photos.com, www.visionlightgalleries.com,  and www.eveanderson.com

Vurdert til: av 43 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bushen og det gule gresset farer fordi øynene mine. Jeg lar fingrene berøre bilruta og hviler pannen mot det kjølige glasset og stirrer ut på landskapet, men ser det egentlig ikke. Det er som en vemodig scene tatt ut av en film inntil jeg stanger hodet i taket på grunn av en ekstra heftig dump i veien. Melankolien er borte og jeg gnir iltert kulen i hodet. I hvert fall for en stund…

Jeg er på vei tilbake til byen. Tilbake til sivilisasjonen, og som vanlig er jeg lykkelig over å være på vei bort. Jeg har fått den informasjonen jeg var kommet for, dataene er samlet. Kun skrivearbeidet gjenstår…

- Fortell om inntrykkene du sitter igjen med, oppmuntrer du.

- Takk og pris at jeg kan pakke sekken og dra etter en viss periode, svarer jeg.

- Men du ville jo møte San-folket, påpeker du.

- Ja, jeg ville det, mumler jeg.

- Så fortell da, ber du.

- Det er ikke mye å fortelle, sier jeg. Riktignok er hodet mitt fullt av inntrykk, men jeg vet at du egentlig vil høre de fantastiske historiene om hvordan de jakter med giftige piler og bue, og hvordan de kan bruke tradisjonelle medisiner til å kurere nesten alle lidelser.

Du vil høre om livet deres som nomader i Kalahari-ørken, om hvordan de graver ned strutseegg med vann som reserver for den lange tørkeperioden. Du vil høre om hvordan de forer en bavian med salt for å gjøre den tørst og så la den lede dem til vann i ørken.

Du vil høre om hvor fantastiske de er til å imitere ville dyr og hvordan de synger og danser rundt bålet om kvelden. Hvordan kunnskapen spres muntlig fra de gamle til de yngre i en rik fortellertradisjon. Du vil høre om jegerne og sankerne.

Du vil se de fantastiske smykkene av strutseegg og fargerike frø de samler i bushen, og du vil le av språket som er så fullt av klikkelyder at du blir sittende fullstendig stum og målbundet. Du vil oppleve den vennlige latteren når dine tafatte forsøk på klikking gjør at når du forsøker å spørre: Hvordan har du det? blir det i stedet til: Mora di er ei ku. Men heldigvis er du unnskyldt fordi du er hvit og ikke vet bedre. Dessuten er du jo unektelig underholdende…

Jeg var på leting etter et romantisk bilde, et postkort, et glansbilde…men jeg kom for sent…

Vurdert til: av 46 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mas, mas, mas

Over hele linja

Mandag hele året

Det er ingenting å le av

Men jeg kan ikke la være…

Noen ganger blir jeg en slave – en slave av tiden.

Jeg løper fra det ene møtet til det andre, med små stopp innom laptop’en for å skrive et par linjer på en rapport som burde ha vært levert i går.

Svinger en kjapp tur innom en take-away for å kjøpe frokost, lunsj og middag. Og kaffe, glem for all del ikke kaffen. Den livgivende drikken…den som får kroppen til å kjøre på litt lenger. Alltid litt lenger.

Dietten består av koffein, hodepinetabletter og en og annen cola og sjokolade for a quick fix.

Jeg presser resten av teamet og delegerer arbeidsoppgaver med jernhånd, men mye forblir tyngende på mine egne skuldre. Jeg har det overordnede ansvaret.

Om kvelden fyller jeg badekaret med oljer som skal være avslappende og løsne opp stresset, og  sier jeg til meg selv: -Nå holder det. Nå bør du roe ned. Si nei til neste arbeidsoppgave.

Men likevel setter jeg vekkeklokka til tidlig neste morgen. For å komme meg på kontoret litt tidligere, for å vinne litt tid…For å gjøre det meste ut av døgnets altfor få timer.

Er dette en karriere? Vel, i så fall takk for lånet og forsøksperioden. Men jeg tror jeg takker nei til tilbudet om å beholde den og leverer den med glede fra meg til en annen håpefull kandidat…

Jeg trives ikke som slave av tiden…

Vurdert til: av 45 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende