Feltarbeid kan være så mye…fra et sant helvete til en utrolig berikende og flott opplevelse. Denne uka blir rangert midt på treet i så måte, alt gikk veldig greit og vi fikk gjort denn jobben vi hadde kommet for å gjøre, uten noen store uforutsette begivenheter. Det vil si…inntil den nest siste dagen.
Som troll i eske dukket han plutselig opp bak oppslagstavla jeg sto ved, og trakk ubønnhørlig oppmerksomheten min bort fra den heller kjedelige gruppediskusjonen om forvaltning av naturressurser som jeg fasiliterte.
- I’ll just hide here for a couple of minutes and catch my breath, sa den unge mannen, det vil si…jeg trodde det var en ung mann, helt sikker var jeg ikke, for han var utstyrt med finnlandshette og solbriller. Et litt uvanlig antrekk en vakker vårdag i Namibia. Hadde jeg møtt denne fortoningen på egenhånd ville jeg umiddelbart blitt stiv av skrekk og tenkt av min siste time var kommet, men situasjon virket ikke spesielt truende. Jeg hadde omtrent 30 mennesker som satt i ring rundt meg og deltok i diskusjonen, og noen av dem måtte ha sett han komme snikende opp bak oppslagstavla. Dessuten var beina hans, fra knærne og ned fullt synlige under oppslagstavla.
Arnold, kollegaen og tolken min, forsto at jeg ble litt satt og forklarte hjelpsomt at – He’s damara (en etnisk gruppe i Namibia), som om det forklarte alt. Jeg lot blikket gli over forsamlingen som brått hadde blitt helt tause og så i alle andre retninger enn mot oppslagstavla. Noen sparket i grusen, noen studerte grasset, en fyr hadde tatt frem en gammel avis, og noen konsentrerte seg om å stirre på himmelen.
- Can I borrow this one? spurte den unge mannen og tok et godt tak i oppslagstavla og begynte å trekke den med seg. – No! You bloody well can’t, svarte jeg og tok et like godt tak i den andre enden. Halvhjertet ble vi stående og trekke i hver vår ende. Arnold innså at situasjonen var i ferd med å komme ut av kontroll og bestemte seg heldigvis for å gripe inn. Han stilte seg mellom oss og med ett var de to gutta i munter prat, de skravlet og lo, og Arnold klappet finlandshette-mannen vennskaplig på skulderen.
- What is going on? spurte jeg en smule forvirret. – He’s getting married, svarte Arnold, and right now he’s hiding from his future parents in law.
- I don’t know if that is a good sign, svarte jeg, it’s a bit early to hide from parents in law even before you are married. Afterwards however…
- I’m looking for the cow! svarte brudgommen.
- Your mother in law? spurte jeg.
Begge mennene sendte meg et spørrende blikk, – No, the cow! gjentok Arnold. - You know, brown, four legs, fond of grass…
- Oh, svarte jeg og innså at dette var opplagt for alle damara-menn, men at jeg som nordmann var fortapt i en verden med kulturforskjeller og tradisjoner jeg aldri var blitt fortalt om.
- Where is she? spurte Arnold. -I don’t know! svarte mannen og slo litt desperat ut med armene. - I’ve been running around here since yesterday evening, and I still haven’t been able to find her!
- The cow? spurte jeg og syntes dette begynte å bli moro, så moro at jeg vurderte å tross alt gi fyren oppslagstavla og se hva han hadde tenkt til å bruke den til. Jeg så for meg fyren komme snikende opp mot kua, slik man ser på film…bare at der later de som regel at de er levende busker, ikke oppslagstavler.
Igjen ble jeg møtt av to spørrende blikk, og Arnold unnskyldte meg overfor mannen i finlandshetta med at jeg var norsk og ikke hadde peiling. Begge mennene trakk litt oppgitt på skuldrene og mumlet et eller annet sympatisk til hverandre. - No, not the cow! The wife, svarte Arnold.
- Oh…, dette begynte å bli komplisert.
- Can’t you call her on the cell phone? foreslo Arnold, og mannen dro umiddelbart opp en mobil fra lomma og veivet litt med den, mens han forklarte at forloveden hadde slått av mobilen i går en gang, og var nå helt umulig å få tak i. – And she promised me that she wouldn’t do this to me! We had a plan, Goddammit! Det hørtes nesten ut som mannen i finlandshetta var på gråten og han virket ikke særlig skummel lenger.
- Damn, that not nice! Are you sure you wanna marry her? spurte Arnold, og fikk en oppgitt skuldertrekning som svar. – My wife told me where she would be at all times, and it was really a piece of cake, smilte Arnold fornøyd.
- And then…you know, I really don’t want to do the stabbing thing…, fortsatte mannen, I mean I work in an office, I’m a city guy…avlsuttet han litt tafatt.
- You’re going to stab you wife? spurte jeg sjokkert.
- No! The cow! svarte begge mennene i kor.
- Listen, sa Arnold, I’ll do a little bit of spying for you. Check around the house, and see if I can locate your wife. The cow is on the other side of the house, I saw it earlier…and your family in law is keeping a close eye on it. They’ve got the sticks and brooms ready, so I advise you to stay clear of that area for now… Og så snudde Arnold på hælene og forsvant inn i huset på jakt etter forloveden.
- Please, just continue with whatever you were doing, sa mannen og gikk i dekning bak oppslagstavla. Men hvordan i alle dager få tilbake oppmerksomheten til gruppa etter en slik avbrytelse?
En liten stund senere kom Arnold tilbake og forklarte mannen hvor forloveden holdt til og hvor den kommende svigerfamilien oppholdt seg.
Arnold forbarmet seg over en forvirret nordmann og forklarte at denne stakkaren skulle slakte ei ku og så løpe til forloveden så fort han klarte. Hvis han ble oppdaget av svigerfamilien før han nådde forloveden ville de slå han med stokker og tornebusker og jage han bort. Bryllupet skulle stå den neste dagen, så han hadde omtrent 24 timer på seg til å snike seg usett opp, slakte kua og storme til kjæresten. Når han endelig nådde henne ville han være trygg. Deretter la Arnold til at denne fyren jo virket litt tafatt og at han ikke hadde hatt noen problemer med å verken slakte kua eller finne forloveden.
Arnold og mannen la en slagplan for hele operasjonen og vi forsøkte å fortsette gruppediskusjonen, mens mannen snek seg rundt et hushjørne og forsvant ut av syne.
En halvtime senere kom han sprintende over plenen med en haug gaulende mennesker med kosteskaft og tornebusker etter seg. I det han løp fordi oss ropte han til Arnold, I got the cow, I got the cow! But someone had locked the door to the room where my wife is hiding! Han løp ut gjennom porten og inn i det tette buskaset og ble borte.
Arnold ristet oppgitt på hodet og mumlet noe om at mannen var i ferd med å gifte seg med et nesegrev av en kvinne som kom til å gjøre livet hans vanskelig i all fremtid.
Mannen med finlandshette gjorde flere tapre forsøk i løpet av dagen til å nå frem til den kommende kona som satt som Rapunzel i slottet, innelåst i et av rommene i huset. Etterhvert begynte han å se sliten og forslått ut. Klærne hadde blitt litt hullete og han hadde skrapet seg opp enkelte steder, jeg vet ikke helt om det var i flukten eller om han faktisk var blitt banket av noen av forlovedens familiemedlemmer.
Midt på natten en gang våknet jeg av ville jubelrop og klapping. Prinsen hadde endelig klart å bryte seg inn i huset, og nådd sin elskede prinsesse…jeg må si…det var jammen en lang og strabasiøs start på eksteskapet, men i følge Arnold var dette bare småtterier i forhold til hva han hadde i vente de neste årene…
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
