Jeg speider utover menneskemengden…på jakt etter noen. Jeg vet ikke helt hvem, men jeg vet at blikket mitt vil feste seg ved noen, noen som skiller seg ut fra mengden. Jeg lar øynene gli over alle menneskene som sitter der i skyggen av akasie-treet. Vurderer og avskriver…
Jeg avfeier umiddelbart de som er dritings…deretter luker jeg ut de som bare klager. Jeg vil ha noen som kan se både positive og negative sider… Deretter identifiserer og avfeier jeg de som sensurerer seg selv, fordi jeg vil snakke åpent og impulsivt… Blikket mitt fortsetter saumfaringen…der er det en som lyver, og svært lite overbevisende…der sitter den gamle mannen og kontrollerer de yngre rundt seg, diktererer hvilken versjon av virkeligheten som skal presenteres…og de unge som lar seg kontrollere…Jeg sorterer, kategoriserer, lager et visst system i gruppen med totalt ukjente mennesker. Strengt tatt har jeg minimale forutsetninger for å kunne gjøre dette, men likevel…jeg kan ikke nekte for at hodet mitt forsøker å lage et visst system i kaoset.
Der! Der er hun. Hun forsøker å holde styr på en gruppe uregjerlige unger, samtidig som hun forsøker å få med seg diskusjonen som foregår i skyggen av akasien. Hun roper ut en og annen kommentar til det som blir sagt.
Hvorfor henne? Hun har et skarpt våkent blikk, som ikke er tilslørt av alkohol eller resignasjon. Hun er en ung kvinne, men tør å snakke. Uten å ha vekslet et eneste ord med henne, vet jeg at hun er utdannet. Jeg kan høre det på argumentasjonen hennes. Hun snakker de gamle mennene i lokalsamfunnet midt i mot hvis hun er uenig, men på en saklig måte. Hun er en av de yngste kvinnene i gruppen, men likevel er hun deres naturlige talsperson. Det er noe eget ved Esther, noe som gjør at hun skiller seg ut, noe som gjør at forskeren i meg umiddelbart identfiserer henne som et interessant intervju-objekt. Jeg skriver en mental liten huskelapp…henne skal jeg snakke med. Deretter går tankene og konsentrasjonen tilbake til diskusjonen, tilbake til notatblokka, tilbake til det som skjer akkurat her og nå.
Gruppen bryter opp, og menneskene går hvert til sitt. Esther har et lite barn på armen og er på vei mot en hytte like ved. Jeg løper etter…hun snur seg litt overrasket da jeg snakker til henne. Jeg spør om hun har litt mer tid, tid til å snakke med meg alene. Jeg kan se at hun rødmer, kan se at denne oppmerksomheten er flatterende, at hun umiddelbart tar det som et kompliment. Vi snakker om været og hirseavlingen de få metrene bort til hytta, der vi setter oss på husets stoler; et gammelt malingsspann og en tom bruskasse snudd på hodet. Det er lite skygge og vi blir sittende tett sammen på den lille flekken vi klarer å finne.
Barnet pludrer og Esther stryker en hånd ømt over hodet på smårollingen…Mitt livs største feil, sier hun, mens hun ser på barnet.
- Hva skjedde? spør jeg.
- Å, du vet…det vanlige. Unge, dumme jenter som tror det finnes ekte kjærlighet… Hun sukker tungt og stirrer utover åkeren foran oss. Hun stirrer tilbake i fortiden, på minner, episoder og erfaringer som til sammen har ført henne dit hun er i dag.
- Så han stakk da? spør jeg forsikitg.
- Ja…han gav så mange løfter, fikk meg til å tro at dette var det rette.Nå sitter jeg her med avbrutt skolegang og snylter på foreldrene mine. Noe de er flinke til å minne meg på, kan du tro. Stemmen hennes er bitter, og scenarioet er så altfor kjent. Hvor mange andre unge, enslige mødre har ikke fortalt meg akkurat det samme?
Barnet har begynt å bevege seg og kravler fra Esthers fang over på mitt. Endelig fremme tar det et røskende tak i håret mitt og gir fra seg et gledshyl. Esther ler og sier barnet aldri har sett et hvitt menneske og blondt hår før, i hvert fall ikke på så nært hold.
Barnets utforskning fortsetter og litt småbekymret innser jeg at hun har registrert at øynene mine er blå. Å kjære, tenker jeg og kniper dem hardt igjen i det små barnefingre nærmer seg faretruende. Barnehender, klissete av saften hun nettopp har drukket (og opplagt sølt) vandrer over ansiktet. Forsøker å brekke nesa mi, teller fregnene, drar i ørene…Mens hun utforsker dette nye, merkelige vesenet pludrer hun i vei, diskuterer de interessante, nye funnene antagelig…Esther ler og spør om det er i orden, eller om hun skal ta barnet.
Jeg legger fra meg notatblokka i den røde sanda, lener ryggen mot hytteveggen…Til helvete med jobben. Jeg skal bare sitte her, ikke som forsker, men som en jevnaldrende kvinne. Lytte til vinden i trærne, se solens gang over himmelen, la barnet deformere ansiktet mitt, nappe øyebrynene og røske av meg ørene…og snakke med Esther om det som faller oss inn…og virkelig høre henne…og virkelig se henne…
av 49 lesere
